Tre gode grunner til å støtte Ridderrennet

av | 23. okt 2018

Vi snakker stadig fint om inkludering i samfunnet. Men hva gjør vi med det? Næringsaktører har fortsatt et snevert syn på sponsorverdi. De soler seg med topputøvere. Jeg kan se minst tre grunner til at Ridderrennet er et godt prosjekt å støtte.

Mestring

Ridderrennet samler 500 deltakere med forskjellige funksjonsnedsettelser. Her er folk fra forskjellige land og med forskjellig erfaring. Vi har deltakere fra et vidt sosialt spekter. Noen er ledere i næringsliv og andre er uten jobb. Noen studerer og andre mottar trygd. Når vi deltakerne kommer til Ridderuka og Ridderrennet har vi alle en ambisjon om å delta. Vi vil delta i et bredt aktivitetstilbud. Vi vil utfordre oss selv. For noen er dette også årets treningsmål. De legger stor innsats i å bryte egne barrierer. Noen bryter også sosiale barrierer.

Min erfaring med Ridderrennet er at den sosiale møteplassen er viktig. Vi har dyktige deltakere med lang erfaring som også tar lederansvar for rekrutteringsgrupper. Det er også en systematisert sosial arena for å ivareta de nye. Vi heier hverandre frem.

De siste årene har Ridderuka også utviklet seg til å bli mer enn langrenn. Musikk og alpint har vel også «alltid» vært der. Nå kan vi prøve oss på trugeturer, hundekjøring, snowboard om vi vil.

En hver ting vi mestrer bygger selvbildet og gjør oss robuste i samfunnet. De sponsorene som støtter dette er også med på å bygge opp en større selvsikkerhet for mange. Noe som jeg klart ser er nyttig når vi er ute i arbeidsmarkedet. Fortsatt står 56% av de med funksjonsnedsettelse utenfor.

Avmystifisering og læring

I Ridderrennet er det tradisjon for at deltakerne har personlige ledsagere gjennom hele uka. Disse rekrutteres fra studenter på høyskoler, folkehøyskoler, forsvaret og andre private. Mange av disse er unge. I møtet med deltakerne er det mange som får sin første relasjon til noen med en funksjonsnedsettelse. Dette skaper mange situasjoner som utfordrer både deltakerne og ledsagerne. Vi lærer toleranse for noe annet enn vår egen normalitet.

Ridderrennet er en læringsarena for å bygge holdninger. Holdninger om at det finnes mange ressurser i mennesker som har et annet utgangspunkt. Det er faktisk mange utrolig sterke personer som overgår majoriteten av «friske» i innsatsvilje og utholdenhet.

Mange ledsagere blir nok også veldig overrasket over prestasjonene til deltakerne. Noe blir regelrett parkert i sporet og kommer halsende etter sin deltaker. Andre blir presentert for helt andre verdisett. Deriblant av meg, som de seneste årene har bevisst valgt at turen er målet (som også er en litt dårlig unnskyldning for å slippe å avsløre at jeg er i dårligere form enn før).

Jeg har selv sett mange fine øyeblikk og samhold. Det knyttes også mange vennskap. Slikt holdningsarbeid er også verdt å støtte.

Rekruttering til idrett

I parasporten er det få samlingspunkt når du ikke er på et landslag. Vi sliter med rekruttering og det er ikke mange muligheter for å utøve organisert idrett på breddenivå. Da blir det også få arenaer for å oppdage nye talenter.

Ridderrennet er en «fødestue» for skilandslag. De som vil prestere får mulighet til det. I tillegg trekker Ridderrennet til seg flere deltakere som har erfaring fra landslag. Jeg synes de som stiller er gode forbilder og mentorer for unge talenter. Skal vi utvikle toppidretten må det ligge idrettsglede i bunn. Det synes jeg Ridderrennet skaper. Og det er vel verdt å støtte?

Kommersielle verdier i Ridderrennet

Markedsavdelinger ser naturlig nok etter medieprofiler. Men jeg savner en alternativ tankegang. Vil det ikke være god markedsføring å støtte gode samfunnsformål? Er det ikke en større kundemasse i etikk? Synes ikke bedrifter at sosial bærekraft kan skape vinnende historier? Ridderrennet har verdier som mange i samfunnet kan ha godt av å adoptere. Jeg håper at næringslivet ser fordeler i å bli med på det laget.

Vi ønsker fortsatt gode opplevelser

Se også

Tekst: Take the risk or lose the chance
mai 24 2024

Interndiskusjon i hodet (prokrastinering)

Det siste året har jeg hatt mange diskusjoner med meg selv. Som regel forløper det seg slik: «Her var de en interessant artikkel. Dette burde jeg skrive om.» «Hvorfor...
Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
En fin start på turen
jun 01 2020

Badetemperatur – 2 centimeter

Det er 19. april og jeg har hatt årets første bad. Hva gjør man ikke for å redde telefonen sin? Det var også det mest dramatiske med vår første skikkelige tur i...
X