Det er tolv timer igjen. Min spontane debut i HalvBirken starter klokken 1115 i morgen. Nå er det meste på plass og kun litt kvalitetssøvn gjenstår. Jeg begynner å kjenne spenningen og da dukker spørsmålene opp. Hvordan vil starten være? Er det lurt å ha med seg en Camelback med vann for å slippe å træle på matstasjoner? Risikerer jeg å måtte skifte spor ofte i nedoverbakker? Alt dette påvirker tiden.
Med min opprinnelige intensjon, ville ikke dette hatt noen betydning. Jeg skulle melde meg på for å stresse en piggekjelke. Den skal brukes litt hardt før jeg pigger med den over fjellet til Beitostølen og det 50. Ridderrenn. Men, når rennet nærmer seg øker konkurranseinstinktet. Og i morgen med nummeret på brystet vil målet helt klart være å komme i gjennom den 28 kilometer lange traseen så fort som mulig. Samtidig er jeg veldig bevisst på at dette er den lengste distansen jeg har deltatt i med nummer på brystet, så jeg må passe på å ikke sprekke. Jeg har selv uttalt at alt under tre timer er jeg fornøyd med. Dette tolket avisen til at jeg forventer å komme i mål på litt over to… Jeg skal svare på realismen i den påstanden etter rennet i morgen.
Jeg har aldri gått rundt hele traseen til Halvbirken. Forrige søndag var den første gangen jeg pigget på oversiden av Sjøsetervegen da jeg tok en tur opp fra Birkebeinerstadion og til Sjusjøen. Det fine med løypeprofilen i morgen er at de oppoverbakkene jeg møtte sist helg blir kun opplevd motsatt veg nå. Jeg grugleder meg til de utforkjøringene. Gleder meg helt klart til å slippe farten løs. Men frykter at jeg må bremse på grunn av andre i løypa. Jeg kan møte noen utfordringer om jeg blir tvunget ut av sporet. Men den tid den sorg.
Nå er det sovetid. Jeg kommer nok til å gå over målstreken et par ganger i drømmene allerede før start i morgen!