Tour de Dovre – Legless. Tre bein og fire sykler.

av | 31. aug 2018

Funkibator har som målsetting å skape tilbud som også er tilrettelagt for de med funksjonsnedsettelse. Og helst på samme arena som alle andre. Dovre har nå fått en sykkelvei som er midt i blinken for dette. Jeg fikk med meg noen amputerte for å teste ut Tour de Dovre.

Vi skulle egentlig ha med en rullestolbruker og. Men Torstein måtte melde forfall. Så da var det kun en person med ti tær som stilte til start. De andre fire hadde til sammen tre egne føtter. Resten var tilleggsutstyr. Likevel var det bare to av oss som hadde spesialsykler. Terje og Tor trengte kun elsykkel for å gjennomføre med stil.

Velkomst i regn

Vår tour valgte vi å starte på Toftemo. Den største grunnen var at vi kunne avslutte runden med en fartsfylt utforløype ned veien fra Grimsdalen. Og vi kunne bygge opp historien med å vise bygda fra dalsiden før vi klatret opp mot fjellet. Gutta kom i god tid før middag til et øsende regnvær. Heldigvis var værmeldingen god for den påfølgende dagen!  Men ved middagsbordet ble alle bekymringer glemt og konsentrasjonen ble rettet mot en svært smakfull hjortegryte.

Vasken datt ned!

Værmeldingen var presis. Vi våknet til et nydelig vær og fikk i oss en god frokost. Klokken ni trillet vi ut fra tunet etter å ha blitt ønsket god tur av vertinnen Oda. Klatringen var i gang. Dagens etappe hadde en høydeforskjell på nesten 600 meter. Jeg var litt nervøs for batteribruken på syklene, så jeg hadde sikret meg et par ladestopp. Det gir også en gevinst med å kunne presentere noen hyggelige stopp på veien.

Vår første stopp var den nyetablerte kaffebaren Heime. etappen dit hadde gått smertefritt og vi lå godt an i forhold til skjema. Vi fikk oss et bord med plass til alle og litt påfyll av næring. “Det kan være lurt å lade her uansett,” sa jeg. “Neste del er dagens bratteste. Og gå gjerne innom toalettet!”

De fleste lyttet. Terje lyttet ekstra godt og kom ut litt rød i ansiktet.

“Vasken datt ned!”

Han hadde støttet seg litt på den da han reiste seg. Heldigvis tok betjeningen det med fatning.

Ingen moskus å se

Den hardeste sammenhengende bakken på runden vår var fra Dombås sentrum til skistadion. Fjellvegen stiger nesten 10% et godt stykke før den slakker litt ut opp mot fjellet.Det tærte på batteriet nok til at behovet for lunsj på Furuhaugli var reelt både for noen sykler og alle deltakerne. For slike elgburgere er det helt greit å stoppe.

Gode og mette fortsatte ferden til Hjerkinn. “Nå er vi i utkanten av moskusland,” forklarte jeg gruppa. Det hender at moskusen kommer helt ned mot E6 på strekningen. For oss kunne det vært noe problematisk, da noen av syklene er ganske tunge og bære og alle utenom Tatjana var delvis benløse. Men vi slapp å vurdere løsninger for å unngå konfrontasjoner. Moskusen beitet helt andre steder og var ikke å se.

Sykkeldagen hadde vært lang nok, så vi dro direkte til Hjerkinn Fjellstue. Nå følte flere et behov for en kald utepils. Særlig i og med at været også fortsatt tilsa gode uteforhold. En god foranledning til en fyldig buffet og rolig kveld for å samle energi til neste dag.

Innom Folldal Gruver

Lørdag morgen ble gruppa ytterligere amputert da vi mistet den eneste med to bein. Tatjana måtte bryte på grunn av sykdom i familien. Så nå ble det en ren guttetur på sykkel. Fra Hjerkinn og ned i Folldal er det foreløpig få alternativer til hovedveg. Trafikken skapte ikke problemer for oss en lørdagsmorgen, men det er foreløpig det “svake punktet” i løypa sikkerhetsmessig. Heldigvis triller det mye i nedoverbakke slik at turen til Folldal Gruver gikk veldig kjapt. Det vil si – helt til vi skulle opp bakken til gruva. Den er tung. Da er det godt med hjelpemotor! Så vi fortjente en pause. Tre av oss benyttet muligheten til å få en omvisning inne i gruva, mens Tor heller ville slappe av i kafeen.

Turen ned fra Folldal gruver var mye morsommere. Jeg tok snarveien på stien for å slippe å svinge så mye. Moro med litt downhill-sykling og! Tidsbesparelsen var marginal, men variasjon er viktig. På veg mot Rondanevegen måtte vi bunkre opp litt på Joker. Dette er en forretning med god distriktsprofil. De valgte selv å slutte med blomstersalg for å gi den lokale blomsterforretningen mulighet til økt omsetning. Tommel opp fra meg!

Sparte bompenger

Været hadde hele tiden truet i horisonten denne dagen. Så langt hadde vi sluppet unna. Etter ti nye kilometer på asfalt svingte vi av mot Grimsdalen. “Nå tør jeg ikke vente lenger med lunsjen, så vi raster her,” foreslo jeg. Alle var enige i at matpakker nytes best i oppholdsvær. Det var også fortsatt plass til lunsjen over vaflene vi kjøpte på gruva. Så kunne vi fortsette gjennom bommen. “Vi sparte nettopp 400 kroner,” hevdet Geir. “Hvordan da?” lurte jeg. “Vel, det koster 100 kroner per bil.” “Tror du vi hadde kjørt hver vår bil inn her da?” Vi ble enige om at det var lite sannsynlig.

Selv om vi hadde unngått nedbøren, var skydekket lavt. Toppen i Rondane var derfor godt skjult. Men deltakerne ble fortsatt bergtatt av Grimsdalen. Lovordene satt løst. Og selv i litt truende vær fant vi rom for mange fotostopp.

Kraftkost i Grimsdalen

Cirka fem kilometer før hytta ble vi enige om å hvile litt ekstra. Foran oss så vi en grå vegg som fløy mot Dovrefjell. Den dekket Kattuglehøe rett bak Grimsdalshytta fullstendig. “Venter vi her, så slipper vi unna,” var spådommen til Geir og Tor. Det fant vi svært fornuftig. Og gutta fikk rett. Snart kom fjellet til syne igjen og vi kunne ta fatt på siste del av etappen og slapp unna med noen få dråper på veg opp den siste bakken..

Grimsdalshytta ventet skikkelig kraftkost. Rømmegrøt og et fyldig koldtbord ble litt for fristende. Men selv om vi allerede var stappmette, fikk alle plass til dessert. På grunn av denne orgien og et par lange sykkeldager fant vi køya ganske så tidlig.

Sterk motvind

Været den siste turdagen så mer lovende ut. Sola kom fram og det så idyllisk ut. Helt til vi kom oss ut. Her lå det an til å bruke krefter. Vi skulle bokstavelig talt sykle i motvind! Da ble det ikke veldig fristende å stoppe lenge. Vi tok oss likevel tid til en stopp ved utsiktspunktet i Verkjesbakken for å skue tilbake over Grimsdalen. “Vi tar en rast ved bua i Vegaskillet og.,” foreslo jeg. “Der finner vi ly bak en av veggene.” Bua har vært bomstasjon i “alle år”. Nå er den erstattet av en automatisk bom lenger ned i vegen, ved Eftansåe.

Bommen viste seg å bli et litt større spenningsmoment enn det jeg forestilte meg. Jeg og Tor kjørte i forkant nedover bakken mot bommen. Da jeg nærmet meg, så jeg at bommen strakk seg helt ut mot grøfta. Tor snek seg galant forbi. Jeg bremset hardt og bestemte meg for å prøve det samme i rolig tempo. Og det gikk akkurat. Så kom Geir og Terje. Geir bestemte seg for å kjøre under. Heldigvis for hjertet mitt bestemte han samtidig å gjøre det sakte. Det gikk akkurat. Terje hadde også vogn. Han var også fornuftig nok til å bremse ned, for han kom litt langt ut. Men det gikk også veldig bra.

Full fart til Dovre

Nå gjenstod den strekningen jeg og Tor hadde gledet oss mest til – nedfarten til Dovre. Og fartsetappen startet for alvor ved Hovde. Jeg lå først i “hårnålsvingen” til høyre. Ved ferista under Svendsgard bremset jeg ned. Da passerte Geir. Jeg la meg på hjul. Når det rettet seg ut kunne jeg ikke dy meg. Geir hadde nesten 60 kilometer i timen med meg og Tor på hjul. Terje måtte roe ned litt på grunn av sykkelvogna. Så la jeg meg ut og gled fint forbi. Jeg turte ikke slippe helt opp for jeg visste at det ikke var så langt til neste sving. Og vi kunne ikke bruke hele veibanen. Det kunne komme biler i mot. Derfor måtte jeg bremse ned litt igjen. Men for et rush! Det ble nesten et antiklimaks å sykle den siste biten til Toftemo der bilene ventet og vi kunne avslutte en glimrende tur der fire sykler og tre bein kom i mål.

PS! Til neste år vil Funkibator i samarbeid med Dovrefjell Adventures tilby noen spesialsykler for utleie i Dovre. Ta kontakt om du vil vite mer!

Se også

Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
aug 28 2020

Moskussafari med barn.

«Ser du den?» Jeg peker over mot andre siden av dalen. To unger ser febrilsk. En tror han ser den hun andre er mer i tvil. Forskjellen mellom moskus og stein kan være...
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
jul 15 2020

Tour de Dovre: Opplevelser fra en håndsyklist

«Det var en strålende tur! Og Grimsdalen var bare helt fantastisk!» Stemmen fra Bergen tilhører en overveldet håndsyklist som ringte meg etter Tour de Dovre. Hein...
X