Stuttbeintur på Fokstumyra

av | 23. jun 2013

«Vet du, der har jeg aldri gått…» Jeg måtte bare innrømme det med en gang da Tatjana spurte om hvordan stien i Fokstumyra naturreservat var. «Kanskje vi skal ta turen i dag da?» kom det umiddelbart fra henne. En god ide!

På denne tiden av året er det strenge restriksjoner i reservatet. Det er hekketid og fuglene trenger ro. Vi kommer til parkeringsplassen litt senere enn tyskerne. Det står allerede fire tyske biler der. Men ingen mennesker. «Vi finner dem nok, gjerne med telelinse»:

Runden starter med en liten etappe til jernbanen. Denne er veldig godt tilrettelagt og vi går stort sett på klopper av tre. Nå er det forbudt å sykle i området, men en litt smal rullestol kommer nok greit over disse.

Vi er ikke helt sikre på hvor langt det er rundt. Kartet ligger nemlig hjemme i dag. VI har kun et kart som er i en brosjyre om fuglereservatet. Her satser vi på merkingen. Derfor går vi først mot observasjonstårnet vestover fra undergangen ved jernbanen. Kloppingen er fortsatt bra. Jeg er litt usikker på bredden på denne oppbygde stien. Tidvis er den nok for smal for å få ut en manuell rullestol. Kanskje det eneste forbedringspotensialet jeg ser foreløpig. Ellers er denne broleggingen genial. Den sparer også bakken for bred opptråkking.

Vi finner observasjonstårnet greit og klatrer opp. Hittil har vi kun observert tre tyskere og noen småfugler. Og vi ser ikke så mye mer fra oppe i tårnet. «Det hadde vært morsomt å være her på andre tider av døgnet,» sier jeg. «Da kunne vi kanskje funnet kilden til den elgbæsjen vi har sett i dag.»

Vi fortsetter nordover og knotten blir mer nærgående. Riktignok noen «pustehull» når det blir mer åpent og vinden tar mer tak. Men vi får noen «stimer» hvor det er veldig fornuftig å lukke munnen for å slippe uønsket proteininntak. Ved det nordvestre hjørnet blir det mye mer naturlig sti. Den er ganske sleip på grunn av tidvis mye nedbør i det siste. Og det er vel naturlig med fuktig underlag i noe som benevnes som ei myr.

Halvannen time uti turen finner vi fram varm drikke og noe sjokolade. Et must for en hver tur! Noen hadde nok allerede vært ferdig med runden på den tiden, men vi skal kose oss. Og med min beinlengde er det uaktuelt å holde et alt for høyt tempo uansett. Tatjana sier hun er svært fornøyd med det. «Jeg er ikke den raskeste selv».

På sørsiden ser vi at det brygger opp til en skikkelig byge. Det er en grå vegg som kommer sigende. Vi forbereder oss med å dekke til kamerabagen og oss selv. Men det er falsk alarm. Været passerer på sørsiden av E6. Ikke så mye å klage over, egentlig.

«Vi er vel omtrent halvvegs.» Tatjana sjekker kartet i brosjyren og peker mot en svart prikk. «Den hytta på venstre hånd finnes i alle fall på kartet.» Terrenget er veldig greit. Åpent landskap om enn noe surklete underlag. For meg på protesene fungerer det mye bedre enn dype tråkk.

I østenden når vi tydeligvis toppen. Her er det en varde. Toppen er ikke akkurat imponerende, men jeg kaller det fortsatt en topptur. Vi har det akkurat så moro som vi gjør det til selv. Det er viktig å ikke undervurdere prestasjonen. Og en fin topp om du har høydeskrekk.

Etter hvert blir det mer sporete. Stien er dypere og jeg klatrer litt på kantene for å få plass til protesene. Tempoet synker noe. Tatjana bruker ventetiden på å sette opp igjen et par skilt som har veltet. Tydelig at hun har jobbet med skilting. Vi trasker videre og finner undergangen igjen, omtrent tre timer etter vi startet.

«Greit å avslutte med en kaffe på Dovregubbens Hall, kanskje?». Vi enes fort om det og kjører bort dit.

Fokstumyra er en flott stuttbeintur om du kan bruke egne bein. Fram til observasjonstårnet kan du kanskje få fram en smal rullestol, men på den andre siden vil det være litt baskete og til og med for smalt over noen av «vannovergangene». Det er selvsagt lov å prøve.

Se også

En mann med lue, kort skjegg og kørke klær står ved et brennende bål. Stoler og et tre i bakgrunnen
jan 23 2025

Friluftslivets år tennes med bål på Stuttbeintgården

Det er nesten vindstille og noen få minusgrader. Klokken nærmer seg fem den 18. januar og mørket siger på. Stoler er plassert under grana i hagen og bålet er bygget. Da...
En mann med rød jekke sitter på en skikjelke i skisporet. Skog og fjell i bakgrunnen
jan 11 2025

Vinterens skidebut.

Hvert år er ambisjonen å komme seg på ski i vintersesongen før nyttår. I år måtte jeg referere til den julianske kalenderen for å oppfylle forsettet. Dalende motivasjon...
aug 28 2020

Moskussafari med barn.

«Ser du den?» Jeg peker over mot andre siden av dalen. To unger ser febrilsk. En tror han ser den hun andre er mer i tvil. Forskjellen mellom moskus og stein kan være...
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
jul 15 2020

Tour de Dovre: Opplevelser fra en håndsyklist

«Det var en strålende tur! Og Grimsdalen var bare helt fantastisk!» Stemmen fra Bergen tilhører en overveldet håndsyklist som ringte meg etter Tour de Dovre. Hein...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
jul 03 2020

Fem tips for Tour de Dovre

Tour de Dovre er en spektakulær tur. Den blir enda bedre om du skrur ned tempoet. Jeg har noen tips for håndsyklister. Men de er like gyldige for alle andre som vil...
jun 16 2020

Magi fra Viewpoint Snøhetta

Dovre har en attraksjon som tåler gjentagende besøk. Jeg er på Viewpoint Snøhetta opptil flere ganger i året. Hvorfor? På en god dag kan du opplever magi her. Vi har...
En fin start på turen
jun 01 2020

Badetemperatur – 2 centimeter

Det er 19. april og jeg har hatt årets første bad. Hva gjør man ikke for å redde telefonen sin? Det var også det mest dramatiske med vår første skikkelige tur i...