«Vet du, der har jeg aldri gått…» Jeg måtte bare innrømme det med en gang da Tatjana spurte om hvordan stien i Fokstumyra naturreservat var. «Kanskje vi skal ta turen i dag da?» kom det umiddelbart fra henne. En god ide!
På denne tiden av året er det strenge restriksjoner i reservatet. Det er hekketid og fuglene trenger ro. Vi kommer til parkeringsplassen litt senere enn tyskerne. Det står allerede fire tyske biler der. Men ingen mennesker. «Vi finner dem nok, gjerne med telelinse»:
Runden starter med en liten etappe til jernbanen. Denne er veldig godt tilrettelagt og vi går stort sett på klopper av tre. Nå er det forbudt å sykle i området, men en litt smal rullestol kommer nok greit over disse.
Vi er ikke helt sikre på hvor langt det er rundt. Kartet ligger nemlig hjemme i dag. VI har kun et kart som er i en brosjyre om fuglereservatet. Her satser vi på merkingen. Derfor går vi først mot observasjonstårnet vestover fra undergangen ved jernbanen. Kloppingen er fortsatt bra. Jeg er litt usikker på bredden på denne oppbygde stien. Tidvis er den nok for smal for å få ut en manuell rullestol. Kanskje det eneste forbedringspotensialet jeg ser foreløpig. Ellers er denne broleggingen genial. Den sparer også bakken for bred opptråkking.
Vi finner observasjonstårnet greit og klatrer opp. Hittil har vi kun observert tre tyskere og noen småfugler. Og vi ser ikke så mye mer fra oppe i tårnet. «Det hadde vært morsomt å være her på andre tider av døgnet,» sier jeg. «Da kunne vi kanskje funnet kilden til den elgbæsjen vi har sett i dag.»
Vi fortsetter nordover og knotten blir mer nærgående. Riktignok noen «pustehull» når det blir mer åpent og vinden tar mer tak. Men vi får noen «stimer» hvor det er veldig fornuftig å lukke munnen for å slippe uønsket proteininntak. Ved det nordvestre hjørnet blir det mye mer naturlig sti. Den er ganske sleip på grunn av tidvis mye nedbør i det siste. Og det er vel naturlig med fuktig underlag i noe som benevnes som ei myr.
Halvannen time uti turen finner vi fram varm drikke og noe sjokolade. Et must for en hver tur! Noen hadde nok allerede vært ferdig med runden på den tiden, men vi skal kose oss. Og med min beinlengde er det uaktuelt å holde et alt for høyt tempo uansett. Tatjana sier hun er svært fornøyd med det. «Jeg er ikke den raskeste selv».
På sørsiden ser vi at det brygger opp til en skikkelig byge. Det er en grå vegg som kommer sigende. Vi forbereder oss med å dekke til kamerabagen og oss selv. Men det er falsk alarm. Været passerer på sørsiden av E6. Ikke så mye å klage over, egentlig.
«Vi er vel omtrent halvvegs.» Tatjana sjekker kartet i brosjyren og peker mot en svart prikk. «Den hytta på venstre hånd finnes i alle fall på kartet.» Terrenget er veldig greit. Åpent landskap om enn noe surklete underlag. For meg på protesene fungerer det mye bedre enn dype tråkk.
I østenden når vi tydeligvis toppen. Her er det en varde. Toppen er ikke akkurat imponerende, men jeg kaller det fortsatt en topptur. Vi har det akkurat så moro som vi gjør det til selv. Det er viktig å ikke undervurdere prestasjonen. Og en fin topp om du har høydeskrekk.
Etter hvert blir det mer sporete. Stien er dypere og jeg klatrer litt på kantene for å få plass til protesene. Tempoet synker noe. Tatjana bruker ventetiden på å sette opp igjen et par skilt som har veltet. Tydelig at hun har jobbet med skilting. Vi trasker videre og finner undergangen igjen, omtrent tre timer etter vi startet.
«Greit å avslutte med en kaffe på Dovregubbens Hall, kanskje?». Vi enes fort om det og kjører bort dit.
Fokstumyra er en flott stuttbeintur om du kan bruke egne bein. Fram til observasjonstårnet kan du kanskje få fram en smal rullestol, men på den andre siden vil det være litt baskete og til og med for smalt over noen av «vannovergangene». Det er selvsagt lov å prøve.
