Sneglefart til Dørålsvatnet

av | 11. sep 2018

«Var dette den lengste turen du har hatt inn til Dørålsvatnet?» Jeg så på pappa som satt lett tilbakelent i senga på andre siden av bordet. «Ja, det var nok det.»

Vi hadde fullført en dagsetappe. For meg er antageligvis et normalt stuttbeintempo. For pappa er tempoet en ny erfaring. Hjerteinfarktet for snart fire år siden har satt permanente spor. Han som nærmest travet over fjellviddene som fjelloppsynsmann i mange år, må nå ta flere pauser. Og derfor var vi nesten like treige denne dagen.

Ønske om Dørålsvatnet

Likevel var det en viktig seier. Pappa har blitt mer redd for å gå langt. Han har, naturlig nok med erfaringen av å få et hjerteinfarkt i fjellet, blitt mer engstelig for å presse kroppen. Derfor var det veldig moro å høre han på telefonen for en knapp måned siden da jeg ringte han.

«Jeg hadde tenkt å gå litt tur i fjellet framover.»

Jeg jublet innvendig. Noen turer har han hatt, men han har ikke fortalt mye om opplevelsene etter infarktet.

«Kunne hatt lyst til å gå inn til Dørålsvatnet. Gjerne over Raudhamran. Men er litt redd for at det kan bli tungt.»

Dette var en tur jeg ikke hadde tatt heller, så interessen min økte ytterligere. «Kanskje jeg og Tatjana kan bli med. Så kan vi overnatte ved Dørålsvatnet.»

«Er bua der åpen da?»

«Det undersøker jeg. Hvis ikke kan vi ta med telt.»

Tatjana tente umiddelbart på ideen. Da var det så å si bestemt.

Usikker

Det var lett å få tilgang på hytta til fjellstyret. Oppsynsmann Asgeir ville gjerne at vi så hvordan det stod til der. Og om vi hadde anledning til å samle noe søppel, satte han stor pris på det. Da ble søppelsekker en del av pakkelista.

Uka før avreise skulle jeg på noen møter på Hamar. Tradisjon tro, prøver jeg gjerne å fylle dagene når jeg reiser. Så jeg ringte pappa.

«Er det greit om du blir med opp allerede onsdag kveld? For vi tenker vel å dra fredag.»

Han dro litt på det: «Jeg er litt usikker på om jeg vil gjøre det. Kan bli tungt fra Raudhamran. Jeg kan bli med opp, da. Så får vi se det an.»

Ville prøve i rolig tempo

Jeg ble litt i villrede. Han kan da ikke trekke seg nå? «Hva om vi går fra Dørålseter i stedet? Da er det i alle fall litt flatere.» Responsen var fortsatt litt lunken, men jeg fikk en delvis aksept. Så han og Milla (den trebeinte hunden) ble med til Dovre.

Vi ble enige om å prøve. Fredag morgen dro vi og bunkret opp litt proviant før vi kjørte inn i Dørålen. Været var helt fint. Delvis skyet og grei temperatur. Vi startet turen. Milla var ganske så ivrig. Hun er ikke spesielt dyktig til å gå i bånd. Det er mye interessant for en fuglehund å lukte på. Jeg startet i eget tempo. Det er et tempo som skal vare hele dagen. Og da går det ikke fort på stutte bein. Men det som var forskjellen fra tidligere turer med pappa, var at han har nærmet seg mitt tempo. Hen har noe høyere tempo når han går, men han trenger flere pauser. Så det ble jentene (Milla og Tatjana) som ledet an og som måtte vente.

Immigrasjonskontroll

Vi var ikke helt alene, selv om det var få vandrere. Oppe i dalsida fulgte en stor elgokse oss nøye. Han er viden kjent i distriktet. Avstanden var ikke veldig stor, men han virket rolig. Og når vi hadde passert reviret hans, trakk han seg unna igjen. Tydeligvis en streng immigrasjonskontroll. Her var det kun snakk om midlertidig oppholdstillatelse.

Lyste opp på himmelen

«De skyene var mørke.» Tatjana hadde allerede tatt av seg sekken for å forberede seg til regn. På med regntrekket. Men falsk alarm denne gangen. Været passerte oss slik at vi bare ble truffet av noen få dråper. Jeg hadde flaks der, for jeg hadde ikke tatt på meg jakka.

Men flere skyer kom sigende. Og det buldret i det fjerne. «Tror ikke vi unngår denne,» kom det tørt fra pappa. Så nok en stopp og nå kledde vi oss alle for dårlig vær. Og været kom. Først regn. Så kraftig regn. Deretter lyste det opp på himmelen. Jeg begynte å telle. «en, to , tre , fire, fem..# Da rullet Tor oppe i himmelen. Tatjana hadde stoppet for å vente. Det var ikke så veldig hyggelig å gå helt alene i dette været.

En halvtime igjen

Lyset kom igjen. Nå rakk jeg å telle til ti. «Det kommer ikke rett over oss,» konkluderte vi nesten i kor. Det gjorde derimot haglskuren.

Regnet ga seg ikke og stien ble våtere og sleipere. Tempoet sank. En stund var jeg nede i under en kilometer i timen. Pappa virket også lite fornøyd og sliten. Tatjana ventet tålmodig og prøvde å unngå å kjenne etter om hun var kald. Vi hadde vørt ute i nesten sju timer da vi så hytta ved Dørålsvatnet. «En halvtime igjen,» hevdet jeg.

«Å, det er vel minst det,» var responsen fra fjellmannen (pappa). Han fikk rett. Selv om Tatjana nesten holdt skjemaet mitt, så kom jeg sist inn etter åtte timers gange – på litt over ti kilometer. Ikke rart jeg sliter med tidsangivelsene til DNT.

Verden for deg selv

Alle var søkkvåte og trengte fyr i ovnen. Den lille utfordringen var at mesteparten av veden var lagret på taket. Og vi fant ingen stige. Det ble vedfiskekonkurranse med øks. Pappa vant for han var desidert lengst. Premien måtte han dele med oss.

Dørålsvatnet er en perle og hytta er sjarmerende. I alle fall nå på denne tiden. Om våren kan du risikere å ha et badebasseng på gulvet. Men den glir fint inn i omgivelsene og utsikten mot de omkringliggende toppene er spektakulær. Du føler at du er i en verden for deg selv. Ingenting kan forstyrre, kanskje utenom været.

Fangstanlegg

Ved hytta ligger vannet. Og det er et reinstrekk på andre siden. Her er det klare spor etter gammel fangst med flere reinsgraver og ledegjerder. Alt virker sinnrikt planlagt. Jeg blir ganske ydmyk når jeg ser slike dyregraver og tenker på at de var bygd for nesten tusen år siden. Med kun manuell kraft. Da er kjøttet utrolig verdifullt!

Pappa har vært interessert i dette fangstanlegget lenge. For det er lite dokumentert. Andre nærliggende anlegg er beskrevet i detalj av forskeren Edvart Barth, men dette nevnte han ikke. Er det noe han overså? Han nå avdøde kone, Sonja, kunne bekrefte den mistanken da vi snakket med henne under innspillingen av «I viljens landskap». Så vi tok noen ekstra bilder. Nesten som å være på jakt selv da vi kikket rundt i området halve dagen. (se I Viljens Landskap på NRK)

Bok til Tatjana neste gang

Men uten mat duger helten ikke. Vi hadde fortsatt igjen en halv dag, så vi bestemte oss for å teste fisket. Dørålsvatnet er et grunt vann. Jeg speidet etter fisk, men så ikke noe. De hadde nok sett meg først. Likevel måtte jeg prøve. Min fiskeerfaring er veldig begrenset og jeg kan ikke si at resultatet har vært strålende. De siste årene har vel fisktet bestått av å miste sluker uten å få mat. Og da daler tålmodigheten. Den øker heller ikke når det blir dårlig vær. Heldigvis økte fiskens interesse for mitt agn da været ble dårlig. Og vi fikk en erstatning for Real Turmat til middag. Fersk fjellørret stekt i smør. Deilig!

Turen hjemover på søndag ble ikke mye raskere enn motsatt veg. Vi slo tida med en halv time. Heldigvis var været litt bedre. Og elgoksen lå rolig og observerte oss. Stien var minst like våt. Jeg og pappa holdt nesten følge og kom fram lenge etter Tatjana. Milla hadde gått nok, så hun ville følge «sneglene» i baktroppen.

Hva lærte vi? Tatjana måtte vente mye på turen, så jeg foreslo at hun kan ta med en bok neste gang vi skal på tur. Hun vil garantert lese den ut.

Se også

Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
aug 28 2020

Moskussafari med barn.

«Ser du den?» Jeg peker over mot andre siden av dalen. To unger ser febrilsk. En tror han ser den hun andre er mer i tvil. Forskjellen mellom moskus og stein kan være...
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
jul 15 2020

Tour de Dovre: Opplevelser fra en håndsyklist

«Det var en strålende tur! Og Grimsdalen var bare helt fantastisk!» Stemmen fra Bergen tilhører en overveldet håndsyklist som ringte meg etter Tour de Dovre. Hein...
X