«Dette var moro!» Fem timer etter ankomst, oppsummerte deltakerne på Riddercamp kvelden med store superlativer. En stor forskjell fra den noe mer avmålte reaksjonen fra flere da vi skulle starte.

Min rolle i Riddercamp 2019 var å hjelpe til som frivillig. Jeg hadde planer om å bruke den unnskyldningen for å slippe å kaste meg utpå «glattisen». Rykter om hardt rekyl og kraftige smell har holdt meg unna alt annet enn luftvåpen så langt. Og feigheten snek seg inn da jeg fikk høre om at vi skulle ned på leirduebanen til Øystre Slidre JFF. Det var helt til blikket til Kjell Vidar boret seg inn i meg: «Det er din tur, Geir Arne

Konkurranseinstinkt

Jeg har alltid likt konkurranser, selv om jeg nå har en mye mer reflektert holdning til å vinne enn i oppveksten. Etter å ha sett på flere av deltakerne ute på banen, kriblet det stadig mer for å se om jeg kunne treffe mer enn dem. Og særlig når det kom en dårlig skjult utfordring fra Kjell Vidar. Han vet å trykke på riktig knapp.

Duellen

Kjell Vidar stilte seg ved siden av meg. Han hadde et forsprang, for han kom en times tid før resten. Da fikk han skutt noen runder. Han var tydelig bedre innskutt enn meg. De tre første skuddene mine smakte ikke mye fugl. Instruktøren min, Tore, tok grep. «Følg dua og ligg gjerne litt foran», var beskjeden. Da skjedde det noe. Neste skudd traff jeg. Og en gang til. Men Kjell Vidar fortsatte å treffe. Tredje skuddet bommet Kjell Vidar og jeg traff.  De to neste skuddene gikk samme veg. «Ska e hjølpe de?» gliste Tore mot Kjell Vidar. Forespørselen ble ikke besvart. Han bommet igjen. Og jeg traff.

Står hovmod for fall?

«Jeg må ha den svarte børsa. Det vil hjelpe,» konkluderte Kjell Vidar. Jeg ventet. Skuddet smalt, og dua fløy videre like hel. Jeg kunne ikke dy meg: «Det hjalp, ja?»

Etter kommentaren bommet jeg to ganger. Kjell Vidar hadde fått samlet seg og traff begge gangene. Står hovmod for fall? Det var på tide med en pause. Heldigvis kom jeg litt inn på sporet igjen senere på kvelden.

Mestringsopplevelse

Jeg var ikke den eneste som ble trigget. Mia måtte nesten dyttes ut på banen for første forsøk. Der ble hun mottatt av dyktige instruktører. Tryggheten steg fort. Gradvis steg også treffprosenten tilsvarende. Mot slutten av kvelden virket det som tenåringsjenta knapt nok hadde gjort noe annet. Da vi spurte henne om hun så leirduene, var svaret: «Nei, men jeg hylte ja. Og da lærte jeg hvor lang tid jeg skulle vente før jeg skjøt.» Det skal legges til at Mia er svaksynt. Godt gjort å treffe fire av fem leirduer da.

Standhaftig ventende

Etter min siste runde, så jeg Ida fortsatt på banen. Hun hadde også knekt koden og truffet ofte. Nå satt hun og observerte. Men gløden var fortsatt i øynene etter opplevelsen. Lysten på mer var svært synlig. Jeg snudde meg mot henne med en hagle i hånda:

«Vil du skyte en runde til?»

«Kan jeg det da?»

«Selvfølgelig kan du det!»

Og der ble hun til vi måtte dra…

Bli med på Riddercamp

Riddercamp er en trygg måte å prøve friluftslivets gleder. Basen er på Beitostølen Helsesportsenter i lavvoer, men med lett tilgang på dusj og toalett. Aktivitetene har dyktige instruktører og hjelpere, så det er trygt å strekke grensene sine mot utsiden av komfortsonen. Kanskje noe for deg?

X