Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett.

Fjellstyrene er 100 år i år. I den forbindelse har de lagt ut gaver og en av dem er plassert i Dovre. Gaven er 100 år med gratis fiske.

Inspirasjon til fiske

Jeg kan ikke skryte på meg å være en stor fisker. I løpet av mitt voksne liv kan jeg vel telle opp total fangst på mine to hender. Og jeg har skyldt på utålmodighet. I tillegg har jeg ikke prioritert å lære meg det. Da blir det ikke nok verdi i å kjøpe et fiskekort i ny og ne. For jeg mener at hensikten med fiske er å skaffe mat. Catch and release er jeg ikke noen tilhenger av. Som bevisst sport anser jeg det som dyreplageri.

Men en gratis fiskerett i Dovre for 100 år ser jeg helt klart en verdi i. Og inspirasjon. For da kan jeg fiske når jeg vil uten å måtte tenke på å kjøpe fiskekort – med en høy risiko for å tape pengene. Dessuten er det spennende med skattejakt. Det utfordrer lokalkunnskap, kartferdigheter og jaktinstinktet. For min del må jeg også finne mine fortrinn i konkurransen. Hvis flere kommer samtidig er jeg nesten dømt til å tape. Stutte bein går ikke fort i terreng. Derfor må jeg få tak i god informasjon i forkant og bearbeide den raskere enn konkurrentene for å få et forsprang.

Hint

Statsalmenningen i Dovre er stor, så jeg venter på hint. Fjellstyret svarer meg torsdag kveld at de legger ut et hint den kvelden eller påfølgende dag. Klokken 12 fredag kommer det. Gaven ligger i en varde på en stein ved et fisketjønn som er 1089 meter over havet. Jakten begynner på PCen. Norgeskart kommer opp på skjermen og jeg zoomer inn. Jeg antar at de ikke har plassert den en dagsmarsj unna en vei, og leter først i nærheten av E6. Allerede første vannet jeg ser er på riktig høyde. Det har gått knappe tre minutter etter de la ut hintet. Tør jeg satse på Haukskardstjønn? Et kjapt sveip over resten av fjellet bekrefter det. Jeg skriver ut et kartblad som viser brukbare detaljer.

Forsinkelser

Men jeg kommer ikke av gårde med en gang. For jeg koker noe syltetøy som må i glass først. Og jeg finner fram en sekk og tar med litt klær, drikke og noe mat. En stav er greit hvis jeg må litt ut i terrenget. Det står ikke hvor nære stien varden er. Klokken blir nesten halv ett før jeg er av gårde.

Neste hinder er Dombås. Uka før stod køene langt ut av sentrum (rundkjøringen). Og det er ikke noen vei utenom. Har andre fått startet fra Dombås allerede? Tankene svirrer i bilen. Er jeg sikker på at det er riktig vann? Det er et område jeg ikke kjenner godt og vet heller ikke hvordan stien går. Eller om det er flere stier. Dette kan ta tid…

Bilen blir parkert på Furuhaugli. Jeg kjører først inn ved hytta, men ser det er mange biler der allerede. Og jeg er ikke gjest der i dag. Da vil jeg ikke okkupere en plass. Så jeg snur og finner en lomme langs vegen. Nok et par minutter kastet bort…

Mot Mehøe

Ut av bilen og på med sekken! Staven i venstre hånd. Og hvilken retning bør jeg gå nå? Jeg ser skiltet mot Pilgrimsleden og Mehøe. Den er i alle fall i riktig retning. Kartet jeg skrev ut begynner først om et par hundre meter. Litt lenger opp blir jeg usikker. Vegen i riktig retning ser ut til å gå rett inn på et hyttetun. Så jeg går heller rett opp. Der finner jeg en annen sti og tar til venstre. Neste skilt viser at det er riktig. Men her kunne jeg tydeligvis også ha gått på skrå forbi hytta. Enda et par minutter tapt.

Det går greit å følge stien mot Mehøe. Men jeg må ta av etter hvert. Foran meg er en høyde. OG jeg ser en varde på toppen. Hvorfor glemte jeg kikkert? Det hadde vært mye lettere å vurdere fra avstand med den. Men det hjelper ikke å savne glemte hjelpemidler. Jeg har det jeg har.

Har noe i hånda

Noen kommer bak meg. Det er et norsk par. Skal de i samme ærend? Jeg regner med at det er flest lokale som er interessert i premien. De tar meg igjen og sier «hei». De høres ut til å være fra Bergen. Kan jeg senke skuldrene litt for dem? Uansett forsvinner de forbi.

Foran meg ser jeg noen som kommer imot oppe på randen. En ung kar kommer ned bakken. Han har ingen gaveboks i hånda. Et par stopper der oppe og mannen skjener ut – mot varden jeg så! Hva vil han der? Damen står en stund, tripper litt rundt. Så går hun sakte ned. Han lener seg på varden og bøyer seg ned. Når han reiser seg igjen ser det ut til at han har noe i hånda. Men han legger det på varden. Jeg puster litt lettet ut. Når jeg møter ham, er han og tomhendt. Er det fortsatt håp?

Varden jeg så er innenfor synsvidde til Haukskardtjønn. Og når jeg kommer opp er det flere varder der. Jeg går gjennom og leter ved hver av dem. Men ingen boks. Kartbladet kommer opp. Jeg er ved en sti og på mitt kart er det enda en sti på denne siden. Men ingen av dem går helt bort til vannet. Den som går forbi vannet på andre siden ser mer etablert ut. Jeg blir usikker på om jeg husker hintet riktig og finner det fram igjen på telefonen. Det er ikke god dekning, men jeg får lest på nytt. Varden skal være like ved vannet og stien. Dette må være feil plass. Da gjelder det å gå seg effektivt på stien igjen.

Riktig sti?

Jeg starter mot stien. Så hører jeg en Heilo. Rett etter ser jeg den. Den prøver å lokke meg unna. Er familien din i nærheten? Jeg går forsiktig og stopper opp for å ta litt bilder. Kanskje ikke lurt med tanke på jakten, men det er fint vær, flotte omgivelser og en bekymret fugl i nærheten. Jeg må vise forsiktighet og ikke trå feil. Men jeg taper mange minutter.

Så finner jeg en sti. Eller en gammel traktorveg. Den kan jeg følge en stund. Etter hvert blir jeg litt i tvil om det er stien som går rundt vannet, så jeg går opp mot en T-merket sti og følger den. Den går en del oppover. Skal jeg klatre så mye? Men det er merket et høydedrag på kartet og. Jeg velger å fortsette en stund til.

Med mitt tempo og noen feilvurderinger har jeg brukt over en time siden jeg parkerte bilen. Jeg vet ikke helt hvor langt jeg har gått, for Polarklokka har gått tom for strøm. Jeg pleier å måle noen av turene mine med den. Nå vet jeg ikke noe om distansen. Til høyre er det en varde. Kan det være den? For jeg tror ikke jeg har kommet helt mot enden av vannet…

Konkurrenter

Ved varden blir jeg både litt overrasket og forbanna. For nedenfor meg ser jeg demningen ved enden av vannet. Jeg har gått altfor høyt! Nede ved vannet er det noen i en fiskebåt og et par fiskere ved land. Og jeg ser en tydelig varde som må ligge ved stien der nede. Er det riktig varde? Jeg ser meg rundt og litt tilbake. Nede i dalen går det to personer i høyt tempo. De virker veldig målrettede. Med retning mot vannet. Dette kan bli jevnt!

Fiskerne ved land er i ferd med å avslutte. De går oppover mot varden. Jeg snubler nedover bakken, men det går ikke veldig fort. De jeg så komme i høyt tempo fra høyre er ikke synlige ennå. Jeg vet ikke om de er på skattejakt, men magefølelsen er ikke trygg. Fiskerne som jeg ser foran meg, går rett forbi. De har nok ikke lest hintet, eller er ikke interessert.

Så dukker de opp på høyresiden. De er femten meter nedenfor. De hilser. Jeg kjenner dem ikke igjen med en gang. Også fordi jeg har mer enn nok med å holde meg på beina ned bakken i et moderat tempo. Kan det hende de skal lenger? Men de har ikke noe oppakning utenom kikkerter. Noen har i alle fall prioritert godt. De stopper opp ved varden. En av dem ser nøye og bøyer seg ned. Jeg er tjue meter bak når jeg ser at han tar fram gaveboksen. Så veldig nære, men likevel skikkelig fjernt. Slaget er tapt.

Ungdommen vant

Gutta er lokale og de var våkne når det gjaldt. Simen og Håvard (Talleraas) hadde også fulgt med på nett og besluttet å ta turen. I motsetning til meg, gikk de rett på. Og de er naturlig nok mye raskere i terreng. Da de hørte at jeg var i samme ærend, tilbød de å dele premien og å ta kontakt med Dovre Fjellstyre. Jeg takket for det. Reglene tillot imidlertid ikke det. Og gutta vant premien fullt fortjent. Jeg er selvsagt skuffa, men ikke fordi jeg ikke fikk en del av kaka. Jeg er kun skuffa over meg selv som bommet nok på navigering til at jeg lett vært først uten feil. Derfor er det fullt ut verdige vinnere. Og ekstra hyggelig at det er to unge, friluftsinteresserte gutter som vinner den. Gratulerer og takk for en morsom konkurranse!

X