Skyfri himmel og sola skinner mot mannet og teltene. Helt nydelig morgen. Inge står og fisker. Han hevder å være utålmodig, men nå har han stått i halvannen time. En fisk er resultatet.
Vi går en del utenom sti, men Dørålsflya er et enkelt terreng. Plutselig ser jeg noe i horisonten. Noen «kvister» beveger seg. Jeg sier i fra til de andre og vi legger oss ned. Oppe til høyre for oss kommer det en reinsflokk på litt over 70 dyr. Det er i alle fall det vi ser. Mulig det er flere bak høyden. Vi ligger en god stund mens de virrer nysgjerrig opp i høyden. Så oppfatter de noe litt lenger nord, og stikker oppover fjellsiden. Moro! Jeg hadde ikke forventet å se dyr så nære.
Terrenget er bra, og vi venter litt med lunchen. Det er en stor fonn som vi må forsere. Det har tydeligvis reinsdyr også gjort. Vår metode blir arm i arm, så gutta slipper å plukke meg opp i bunnen av dalen.
Etter hvert trenger vi litt mat. Inge er raus og deler ørreten han fisket med oss. Rett fra panna. Fisk kan ikke bli bedre!
Ved nordsiden av Jervetunga er det ganske bratt. Og det ligger fortsatt en del snø. Dette letter faktisk nedfarten vår. Vi begynner å bli gode på «Tuppen og Lillemor» der vi går hånd i hånd nedover. Det gjelder å ikke skli, for steinrøysa i bunn av bakken er hard å treffe i stor fart. Kunne selvsagt blitt god TV da..
I bunn av bakken kommer det nye utfordringer. Vi må krysse elv to ganger. Først Djupdalsbekken og deretter Haverdalsåa. Den første er enkel. Egentlig bare å vasse over. Haverdalsåa er stri. Men den blir ikke bedre lenger ned. Bare større og med mer vannføring. Vi velger et sted å prøve. Inge går over først med en stokk. Det går noe over kneet på han og han jobber hardt mot strømmen. «Dette blir moro!» tenker jeg. Allerede når han går over har jeg bestemt meg for å gå på. Garantert vått, men det er varmt i været. Tørker fort i slik temperatur. Tor Olav er ikke enig. Han synes jeg skal hjelpes over. Pappa og Milla starter å gå over. Milla blir tatt av strømmen, men svømmer iherdig og kommer i land ti meter lenger ned. Da bestemmer jeg meg og begynner å gå uti. Vannet kommer opp på midten av låret. Da kommer Inge ut i elva fra andre siden. «Hiv de på ryggen min!» roper han. Jeg har ikke lyst, men siden han gikk i vannet kun for å hente meg følte jeg at det ville være dumt å fortsette på egen hånd. Jeg klatrer på ryggen hans og han går sakte, men stødig over. Tor Olav, Arne og Kristoffer kommer etter. Øyvind har vi ikke sett på en stund. Han forsvant tidligere for å ta noen bilder på egen hånd.
Den siste strekningen begynner rimelig greit. Etter hvert blir krattet tettere og jeg strever litt med framdriften. Blir en del snubling når jeg skal svinge beina rundt og fram. Svetten renner og jeg merker etter hvert at jeg har gått lenge. Vi kommer oss opp i nærheten av veien og setter oss for å hvile. Her ser vi trafikken. Jeg merker en bil oppe i dalsiden på veg ned mot setra. Bilen er mamma sin. «Skal vi forsøke å få henne til å ta sekkene?» spør jeg gutta. Inge springer mot veien men rekker det ikke. «Synd, kunne vært godt å gå lett inn».
Det går trått på veien. Jeg kjenner det godt i kroppen. Men da føles velkomsten på Haverdalsetra bare enda bedre. Thaibuffeten står klar i spisesalen og Daeng står ute og ønsker oss velkommen. Eksotisk mat og en flott atmosfære.
Erfaringen fra denne dagen gjør at vi omprioriterer noe. Arne vil ha med kamerateamet over til Grimsdalen tidlig for å intervjue Sonja Barth. I mellomtiden skal vi gå over Gravhøe. De kommer oss i møte på ettermiddagen. Men hvordan skal de komme seg fort over? «Kjenner du noen som kan hjelpe oss?» spør Arne meg. Vel klokken halv elleve om kvelden er det ikke så mange som kan ringes, men jeg foreslår Bernhard. Arne løper for å finne mobildekning. Bernard stiller opp uten behov for overtalelse. Jeg har i alle fall snille venner!
-
- Villreinen sitt livsgrunnlag er truet.
