Det begynner å bli liv i hytta klokka 6. Håpet var å starte klokka 8 med å gå. Jeg er veldig usikker på om tidsberegningene mine stemmer. Vi kommer ikke så tidlig i gang, men er på tur litt over halv ni.
«Oss ha vedda på kor langt du kjøm te å hæilde ut i dag», kommer det fra Inge med et glis rett utenfor grinda. «E trur du klara 500 meter, mens Tor Olav meine 600..». «Hyggelig at dere har troa på meg,» svarer jeg umiddelbart før vi rusler videre i Geir Arne tempo. Det er en hastighet som jeg mener skal være litt bedre enn det dobbelte av DNT sine tidsangivelser. Planen er å bruke cirka 8 timer fram til Dørålsvatnet.
Det går ganske jevnt oppover, men Kvannslådalen er ganske seig. Etter et par timer får pappa øye på noen rein ved Svartknatten. De er langt unna, men moro å få øye på dem allerede første dagen. «Hvor langt er det til Kvannslådalsbue nå, spør jeg før jeg sjekker selv på kartet. «Er cirka to kilometer».
Etter Kvannslådalsbue fortsetter det oppover, men nå mer i travers. Dette er litt mer komplisert på proteser og tempoet synker. I tillegg møter vi noen snøfonner. Snøfonner har jeg beregnet til være ganske lette å forsere. Der har jeg bommet grovt. Jeg spinner lett og bruker lang tid over. «vist du tæk tak ti me, så kjøm oss fortar over,» foreslår Inge. Han og Tor Olav blir umiddelbart engasjert som breførerne mine på turen.
Nedfarten i Djupdalen er et annet terreng. Det begynner litt bratt og åpner seg noe etter hvert. Den sene våren setter sine spor. Vi møter noen snøfonner. Den siste sklir vi ned i bunn mot Dørålen. Tor Olav rykker av gårde mot slutten. Mest for å myke opp muskulaturen. Det er en utfordring å gå så sakte. Jeg og Inge kommer inn til steinbua ved Dørålsvatnet klokka halv åtte. Der venter Real Turmat. Kari og Trond fra Dovre Fjellstyre har kommet inn med proviant og et par telt. De hadde vært litt redde for å komme for sent på grunn av at de måtte avlive en moskus natten før. Men vi er treige nok. Øyvind og Inge legger seg ute for været er strålende.
