Jeg kom til Haukliseter dagen før sammen med Arne. Vi hadde en rolig morgen ventende på de andre i gjengen.
I sekstiden kommer de siste. Vi har gjort unna intervjuet og møtes utenfor Formoseter. Jeg ser innover fjellet. Et fjellområde jeg har vokst opp rett ved siden av, men som jeg ikke har gått langt i. Nå skal jeg få sjansen. De neste dagene går vi rundt de majestetiske toppene i Rondane.
Ni måneders planlegging ligger bak meg. Det startet med en ide om å markere en jubilant, Rondane Nasjonalpark, med en rundtur. Når jeg ser på resultatet, er det nok litt unna min opprinnelige ide. Men jeg er overbevist om at sammensetningen er riktig. Vi ble en kjernegruppe på fire, med litt utskiftninger, som skal følges av et filmteam på tre stykker. Sterke personer med gode kvaliteter. Det som er spennende er hvordan de fungerer sammen.
Inne i hytta gjør de andre seg klar. Humøret er bra i gruppa. Kommentarene sitter ganske løst, selv om mange er nye bekjentskaper.
Plutselig blir jeg var at kameraet mitt er borte. Jeg spør flere av de andre. «Hvor hadde du det sist?» spurte Arne og la til, «jeg er ganske sikker på at du brukte det oppe på Haukeliseter. Jeg kaster meg i bilen og kjørte opp dit. Tore har ikke sett at det lå noe sted, så jeg tråler gjennom der jeg har vært. Men ikke noe kamera noe sted. «en fin start», tenkte jeg litt bittert. Det minner meg om Ingen Grenser da jeg presterte å drukne en skritteller og et kamera første dagen. Litt slukøret drar jeg nedover igjen. Planen var å ta mange bilder. Nå ser det ut til at jeg må hvile på andres bilder.
Andreas kommer bort til meg når jeg kommer tilbake til Formoseter. «Fant du kameraet?» «Nei, men de skulle gi beskjed om de finner det. Fortsatt litt surt.» «Det skjønar eg godt. Men du – eg har noke til deg inne på rommet dit» « Hva da?» «Det ligg under puta di….»
