«Snø?!?» Jeg ser ut av vinduet på morgenen. Været er litt mer bustete, og det drysser noen filler. «Det varer nok ikke lenge. Du ser det er lyst lenger borte,» konstaterer pappa. Uansett har det lite å si. Vi skal jo videre likevel så lenge det er forsvarlig.

Været gir seg etter frokost. Når vi rigger oss på kjelkene titter sola fram igjen. De andre stikker ned bakken. Jeg blir sittende og prate litt med han ene som kom kvelden før. De har flyttet seg over i den åpne delen av hytta tidligere på morgenen slik at vi kunne få låse. Han var veldig interessert i å høre om planene for turen.

Vinden er frisk nede på flata, og vi får den rett i mot i starten. Etter en halv time har vi kommet på høyde med hytta igjen og kan endelig snu vestover. Følelsen blir en helt annen av å ha vinden fra en annen retning. Det er ikke noen kjørte skispor lenger heller. Jeg sitter og tenker over hvor mange ganger jeg har utfordret terrenget på denne måten med en kjelke. Det er kun korte turer. Spenningen stiger. Hvordan blir dette når vi får hellinger?

Det går ikke lang tid før vi får testet litt hellinger opp mot Vestmjøs. Videre mot Storkvelvbua stiger det enda mer. Vi begynner å vurdere en pause. Men innen vi greier å bestemme oss, er vi oppe i mer vindfullt terreng. Så ser vi en fin plass noe utenfor løypa i hellingen sør for Storkvelvbu. «Vi prøver», sier jeg. Pulkdragerne tråkker opp og vi prøver å pigge etter. Jeg får et par fjellstaver. De går i gjennom skaren og synker dypt. «Dette vil gå treigt», sier jeg over skuldra til Jon Ivar. Han banner bare til svar. Så ryker reima på den ene staven min. Pappa kommer til unnsetning med et tau. Jeg sender han bakover til Jon Ivar. Dette vil jeg klare selv! Maten blir ekstra god med litt slit i forkant.

Etter en fin pause fortsetter vi forbi Storkvelvbu. Jon Ivar kjører ned mot løypa. Jeg har ikke så lyst til å kjøre ned for så å pigge opp igjen. Derfor forsøker jeg å traversere utenfor sporet. Det går overraskende bra. Men slev om jeg sparte noen få stigningsmeter der, så er det mange igjen.

Vi satt i pausen og observerte noen skiløpere for å finne løypa videre. Den viste seg å være lett å finne. Det var fortsatt tydelige skuterspor innover. Vi klatrer enda litt og så går det jammen nedover. «Her va de lunt», kommer det fra Jon Ivar. Så blir han stille. For vi skal opp til høyre igjen. Og den bakken er dagens bratteste så langt. «Detta bli trøtt», utbryter Valdrisen. Men ingen veg tilbake. På toppen av bakken kjenner vi det godt i armene. «Jeg tror ikke dette er siste bakke i dag», sier jeg forsiktig. Antagelsen min er riktig. Det er lite spor og nå starter stavene å gå gjennom i snøen. Slike ting irriterer noe når kreftene avtar. Det blir noen stopp i bakkene. Men opp skal vi! Heldigvis er vi litt i ly av vinden med Langsua som en beskyttende vegg.

Så – endelig – ser vi toppen. En varde står fint ved oss og vi ser ned mot Fatkvolven og kan skimte Langsubua på den andre siden. Det gjenstår to utfordringer: en nedoverbakke og en siste stigning til hytta. Nedoverbakker er en like stor utfordring på dette føret. Det er skavlete og ikke spor som styrer kjelken. Og utenfor skuterporene er det tidvis ganske løst. Svinger blir da vanskelige å takle i stor fart. Så vi må ta det rolig nedover. Helt i mot mine prinsipper… Men bedre å ta det med ro enn å ødelegge noe midt på fjellet. Kun en lang motbakke igjen.

Langsubua har en fantastisk utsikt sørover. Fjellstyret har tydeligvis skjønt denne verdien og laget en todelt dør på do! Hytta er enkel og koselig. Etter en stund får vi akseptabel varme og da passer vi på å tørke beina litt. Det blir tidlig kveld. I morgen skal vi kjøre nedover.

Fakta: Riddere til Stølen er et turprosjekt som vil hedre Ridderrennet som arrangement og filosofi. Erling Stordahl sin visjon var å «gjøre det umulige mulig» og dette gjør vi med en tur fra Gausdal til Beitostølen på langrennspiggekjelke. Prosjektet vil også vise at fjellet er en unik rekreasjonsarena med mestringsutfordringer for alle. Og det er mulig å komme seg ut og nyte disse flotte fjellområdene i og rundt Langsua Nasjonalpark for alle. Riddere til Stølen er støttet av Fjellpulken, Oppland fylkeskommune, Gausdal kommune, Gausdal Fjellstyre og Jan Ove Bredesen.

X