Refleksjoner over Halvbirken 2013

av | 13. mar 2013

Nå har det gått en halv uke siden jeg passerte målstreken på Birkebeinerstadion. Jeg har blitt en halv Birkebeiner. Målet mitt ble nådd siden jeg fullførte på under de tre timene jeg satte som min personlige makstid. Og jeg har fått et overveldende antall lykkeønskninger og gratulasjoner. Selv sitter jeg med en følelse av ikke å ha «vunnet».

Rammen rundt rennet er veldig bra. Det var greit å få parkert ved start og hyggelige mennesker over alt. Jeg synes det er litt underlig at vi som pigger blir henvist til aller siste pulje, for vi er kanskje mer avhengige av brukbare spor enn noen andre. Samtidig synes jeg det er litt fornøyelig at vi settes i den puljen som starter sist, når sperretiden er et fast klokkeslett. Hyggelig å få tilliten til at vi skal være blant de raskeste!

Søndag var vi to langrennspiggere. Min motstander, Karl Henrik Seemann, er en godt voksen kar som jeg husker fra min spede ungdom i ispigging og pulk utfor. Det er omtrent tjue år siden sist jeg møtte han. Jeg tok det rolig i starten, for jeg var litt usikker på hvordan trafikken rundt meg ble i en fellesstart. Det gikk overraskende bra ut stadion og jeg startet å skifte spor for å komme meg rundt andre deltakere.

Ganske snart merket jeg at det gled dårlig og det lugget mye i sporet. I tillegg var det litt ekstra lyd. «Kan jeg ha smurt så feil?», var første tanke. Merkelig med tanke på at jeg kun hadde glider under. Det tok ikke mange hundre meter før jeg forstod hva som var problemet: Kjelken vi har laget har en sporbredde som vi har fått opplyst via kontakter. Denne har stemt veldig bra med løypene jeg har brukt før søndag. Men løypene som var kjørt opp på Sjusjøen var smalere. Skiene skrapet mot ytterkanten av sporene og fungerte som bremser! Hvert stavtak hadde mye motstand. «Det var ikke meningen å ha styrketrening i tillegg», sa jeg til meg selv. Etter to kilometer med håndbrekket på, bestemte jeg meg for å kjøre mellom sporene. Det gikk noe raskere selv om jeg måtte korrigere retning en del.

Siden jeg ble såpass opptatt av å tenke løsninger på å takle sporbredden, så glemte jeg å drikke av Camelbacken jeg hadde puttet i sekken. Den inneholdt cirka 1,5 liter vann som jeg hadde planer om å tømme på turen. Derfor veide sekken over 5 kilo. Men slangen frøs i løpet av tiden jeg plundret med skisporet, så da fikk jeg beholde den ekstra vekten og ble tvunget til å stoppe på alle matstasjoner. En litt frustrert Geir Arne svarte derfor et konsist «nei!», da matstasjonsverten spurte meg vennlig: «Går det bra?». Men jeg fant ut selv at det nyttet ikke å syte mer over spor som ikke ble noe bredere over at jeg var mindre fornøyd. Så jeg valgte heller å nyte sola og veksle mellom å pigge mellom spor, en ski i et spor, og gå i spor der det var eneste mulighet (travers). Ved andre matstasjon hadde humøret steget betraktelig. Jeg hadde brukt 1:40 da jeg kom til Sjusjøen igjen.

Nå var den morsomste delen igjen. Min store motivasjon for å pigge oppoverbakker er gleden av å kaste seg utfor igjen og se hvor fort det kan gå. Da jeg bikket kanten og startet utforkjøringen kjente jeg at det gled bedre i sporene igjen. Målet var å ta igjen noe av «det tapte» ned bakken. Det gikk bra en stund, så ble jeg litt uoppmerksom i en sving hvor mange hadde ploget ned før meg. Skiene skled ut, jeg forsøkte å rette opp og bremset ned. Dessverre så lente jeg meg litt feil og veltet på siden. Jeg kom ganske fort opp og konstaterte at jeg fortsatt satt fast i kjelken. Ferden fortsatte nedover og nå begynte det å gå radig. Jeg passerte en del og klarte å få bedre styring på kjelken der sporene var ødelagt. Glien var mye bedre og jeg frydet meg over å få litt fart på kjelken. I svingen der løypa møter konkurranseløypa, kjørte jeg forbi en dame og tenkte at nå må jeg få litt avstand. Det er en ny sving lit lenger ned. Den regnet jeg med var ganske polert for spor. Da risikerer jeg å skli ut noe. Jeg kom inn i svingen i nærmere 40 kilometer i timen og fikk plassert kjelken fint – trodde jeg. Men plutselig tverrstilte den seg og jeg rullet rundt en runde ned før jeg stoppet. Denne gangen hadde jeg slått meg ut av stroppene på kjelken og brukte fem minutter på å montere meg igjen. Heldigvis var både jeg, ski, staver og kjelke like intakt, så jeg kunne kaste meg videre utfor ned mot Sagmyra. På den matstasjonen tok jeg drikke i fart og fortsatte nedover.

Nedoverbakkene ga noe hvile, men jeg kjente at jeg hadde hatt skitur som er lengre enn normalt. Kubrua ble ikke forsert med fantastisk stil, men jeg kom over uten stopp og fortsatte i jevnt tempo opp Kubruveita. Det var ikke like mye kraft i armene, så jeg brukte en rygg oppe i bakken som motivasjon. «Den der skal jeg ta igjen». Han ble passert mot toppen av bakken. Motivasjonen økte noe mer og inne på stadion fikk jeg opp frekvensen igjen og mobiliserte til en liten spurt. Målet var nådd på tiden 2:43:06. Akseptabelt, men ikke et optimalt løp. Likevel var det en uvurderlig test før vi skal pigge fra Gausdal til Beitostølen etter påske, og jeg fikk testet styrken i kjelken da jeg falt. Så totalt sett var min debut i Halvbirken en suksess og jeg tror nok det er sannsynlig at jeg gjør dette igjen. Neste gang vil jeg prøve å dra med meg flere piggere og. Dette er en fin utfordring!

Se også

Tekst: Take the risk or lose the chance
mai 24 2024

Interndiskusjon i hodet (prokrastinering)

Det siste året har jeg hatt mange diskusjoner med meg selv. Som regel forløper det seg slik: «Her var de en interessant artikkel. Dette burde jeg skrive om.» «Hvorfor...
Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
En fin start på turen
jun 01 2020

Badetemperatur – 2 centimeter

Det er 19. april og jeg har hatt årets første bad. Hva gjør man ikke for å redde telefonen sin? Det var også det mest dramatiske med vår første skikkelige tur i...
X