Lokalavisa fra hjembygda mi, Dølen, publiserte 14.februar en nyhet om at Torstein Aanekre var tatt ut til troppen som skulle til paralympics. På facebook kunne jeg se at mange av mine venner delte innlegget i en rekordfart. Lettere forskrekka ringer jeg landslagssjef Espen Hegde og får bekreftet pressemeldingen som Dølen hadde mottatt. Jeg er tatt ut på landslaget i kjelkehockey og skal til Pyeonchang på #paralympics2018. Fy flate, jeg klarte det!

Etter 26 timers reise kom vi frem til Pyeonchang, diverse utstyr og 14 rullestoler ut og inn fra fly og busser tar tid. Som fersking var jeg selvfølgelig nysgjerrig på hva som ventet oss, men det var uansett utrolig godt å komme frem til leiren vi skulle tilbringe de neste 19 dagene. Og for en leir! Alt dette bygd opp for OL og PL, for oss! Med en viss skepsis finner jeg veien til matsalen, vi var tross alt i Sør-Korea og jeg er som kjent litt kresen. Her var det Sushi bar, amerikansk utvalg med burgere i høye stabler, italiensk hjørne med pizza og alt mulig av pasta-retter. Kort fortalt et utvalg som jeg ikke hadde drømt om. Så digg!

I tillegg til god mat, var det Samsung sjappe hvor vi utøverne fikk egen mobiltelefon og testet VR-briller, det var spillesal med flipperspill, biljard, airhockey og TV-spill. Det var flere treningsrom med all verdens av apparater og et avslapningsrom med flust av massasjestoler. Alt dette for oss, så kult!

Hjemme i Norge var familie og venner helt elektriske, spilletider og oppdatering fra nr.77 Aanekre var forventet og jeg fikk en følelse av at dette virkelig var stort for mange i min krets. Innenfor paraidrettsmiljøet opplever jeg så mange mennesker med pågangsmot og positiv innstilling til livet at det blir «dagligdags» å være en av dem som utfordrer hindringer. Jeg har fått oppleve en utrolig heiagjeng hjembygda mi, i mitt nettverk, blant venner og familie. Jeg har forstått at det er mange dimensjoner som imponerer og at pågangsmotet, positiv innstilling og treningsgleden vår inspirerer mennesker uten funksjonsnedsettelser. Jeg er stolt av å være en slik inspirator.

Dagen for åpningsseremoni kom, og jeg skulle være med! Det var litt surrealistisk å trille bortover der alle idrettsstjernene har gått før meg, og med kameraer over alt. Da var alvoret i gang. Første kamp skulle kjempes mot Italia.  Her ender det 2-2 i ordinær tid og det går til overtime. Vi har veldig mange gode sjanser i overtime men klarer ikke å få pucken i mål. Det ender da i straffekonk som vi taper 3-1. Italia vinner hårfint.. Jeg tok fram motivatoren i meg og hadde fokus på å tenke mot neste kamp og gjøre lagkamerater gode.

Andre kampen går mot storfavorittene Canada. Vi vet at det blir en tøff kamp! Canadierene er kjent for å ofte spille røft, og ingen har lyst til å risikere å få en kjelkehockey pigg innunder brynja, så noen av gutta har fått på ekstra polstring rundt livet! Vi er klare til å gi jernet! Laget kjemper en ærlig kamp, men er sjanseløse, vi taper kampen 7-0.

Etter to tap må vi vinne mot Sverige for å han en sjans om medalje, i tillegg til at også Sverige må slå Italia dagen etter. Sjansen er der og vi skal gi alt for å få det til. Vi fokuserer på denne kampen og er klare til å gi alt. Denne gangen går det vår vei og vi vinner solid 3-1. Dessverre taper Sverige mot Italia og medaljehåpet vårt er ute. Allikevel er laget tent for nye kamper og skal slåss for å få et så bra resultat som mulig.

Neste kamp går mot Japan. Denne kampen vinner vi også og skal spille om 5. plassen mot Tsjekkia. Vi er avhengig av å vinne denne for å ikke få Norges dårligste resultat i PL noen sinne!

Det er kampdag mot Tsjekkia, en viktig kamp. Vi har 2 skada spillere og jeg får beskjed om at jeg skal spille min første landskamp! Jeg tar det sakte men sikkert inn over meg, frem til nå har jeg bare vært med å analysere og motivere de andre på laget, men nå skal jeg spille og da gjelder det å ikke drite seg ut! Jeg kjenner spenningen bygge seg opp og jeg er kjempe nervøs! Ja, det er min første kamp i PL, men det hjelper ikke, jeg må være fokusert!

Kampen er i gang og jeg får beskjed om at rekka vår skal bytte som neste rekke. Da er det utrolig mange tanker som surrer rundt i hodet mitt. Jeg klarer ikke helt å fokusere og får flashback til når jeg spilte fotball på kretslaget i 2000. Lagspilling, konkurranseinstinkt og spenning… Jeg ser spillerne jeg skal bytte med er på tur inn i boksen, min rekke skal ut på banen. Idet jeg setter piggene i isen, er alle nerver borte, jeg får fullt fokus på hockey og klarer å kanaliserer bort hvor mange som faktisk ser på og hvor mange som avhenger av at jeg ikke gjør noen feil nå! Det går veldig bra og Norge vinner solid 5-2. Etter 3 strake seire er vi godt fornøyd, selv om straffetapet mot Italia gjør av vi ikke kjemper om medalje, avslutter vi med stil. Jeg fikk en knallgod opplevelse etter noen gode taklinger på isen i Peyonchang. Jeg ble helt satt ut og følelsene tok overhånd i noen sekunder. På tekstmelding fra familien, som fulgte kampen på TV, fikk jeg spørsmål om jeg hadde rusk på øyet….

Nå er det påske, litt ferie og familietid med kjæreste Tove og lille Viktoria før treningshverdagen begynner, for jeg skal satse videre! Og neste år er det VM!

#77 Torstein Aanekre

X
%d bloggere liker dette: