Er det noe spesielt å være sammen med en som har amputert beina? Tatjana fikk spørsmålet.
“Hva synes du om dette?” Tatjana viser meg noen artikler hun dumpet over på nett da hun skulle søke på feriemål og skrev i søkefeltet at kjæresten hennes hadde amputert begge beina (på engelsk). De tre treffene hun videresender meg er “Dating an Amputee”, “11 Things I Learned From Dating an Amputee” og “Dating a Double Amputee”. Skeptikeren i meg kommer umiddelbart fram. Hva er egentlig så spesielt? Men jeg blir nysgjerrig nok til å lese.
“Tja, jeg vet ikke helt,” svarer jeg etter å ha lest gjennom stoffet. Noe kjenner jeg meg igjen i, men det er vanskelig å identifisere seg med alt der. Vi opplever ganske ofte at jeg tiltrekker meg oppmerksomhet. Folk ser gjerne etter meg etter jeg har passert. Og jeg merker selv at jeg planlegger mye mer hvor jeg skal gå, enn Tatjana tenker over automatisk. Det tar jeg som et kompliment. Men noen ganger styrer jeg direkte mot hva som kan oppfattes som en omveg for henne.
Jeg blir nysgjerrig. “Hva synes du er verdt å fortelle om å være sammen med en amputert da, Tatjana?”
Protesefis
Hun tenker litt. Så kommer første melding: “Vel, tidligere har jeg slettes ikke satt pris på at kjæresten promper i senga. For ei lukt! MEN, etter jeg ble sammen med deg, Geir Arne, så oppdaget jeg noe nytt. Protesefis! Det lukter ikke blomster, og slår en fis ned i støvlene.”
Litt av en start! Jeg blir noe usikker på hva jeg skal svare. Og jeg må innrømme at det ikke akkurat blir parfymeduft av å ha beina i plasthylser hele dagen. Men selv med ganske jevn rengjøring, har ikke jeg funnet noen god løsning. “Har du noen forslag til løsning på problemet da?” prøver jeg i en ganske ydmyk tone.
“Nei. Jeg får bruke klesklype..!”
Jeg håper det er noe humor i det.
Kunnskap
Tatjana fortsetter på neste tema. “Før jeg traff deg hadde jeg liten, eller knapt nok noe kunnskap om begrepet funksjonshemmet. Ikke kjente jeg noen heller, så jeg la sjelden merke til det i det daglige liv.”
“Hva la du i funksjonshemming da?”
“Vel, det å være blind, døv eller sitte i rullestol. Mulig at jeg også synes mer synd på dem. Det å møte deg åpnet faktisk en ny og innholdsrik verden!”
“Har du fått et annet forhold til andre funksjonsnedsettelser av dette og?”
Ja, det har jeg absolutt. Kanskje litt klisje, men vi er alle mennesker og individer. Uansett om du mangler hørsel, syn, en arm eller to bein eller er lammet fra nakken og ned, har det ingenting å si. Jeg har sett så mange kreative løsninger på hvordan daglig gjøremål kan utføres. Det samme gjelder aktiviteter, proteser kan stroppes fast, etc. Men, jeg har også lært/erfart at noen bruker sin funksjonsnedsettelse som en enkel unnskyldning for å “slippe” unna.
Tar av både klær og bein
“Noe mer du tenker på?”
Hun smiler litt lurt. “Når man legger seg, er det helt normalt at en kler av seg og klærne havner som oftest rett på gulvet. Derimot, ved å være sammen med en som er amputert, så opplever jeg noe helt annet. Ved leggetid, så forsvinner både klær og bein!”
“Og gjerne med buksene på beina,” tilføyer jeg.
Ting tar tid
“Og så er jeg enig med Sigrid Undset,” forteller hun. “Hun har sagt at tlmodighet er en baktalt dyd, kanskje fordi den er den vanskeligste av alle dyder å praktisere. Du skjønner, TING TAR TID med deg.”
“Hva tenker du på da?” Jeg ble nesten litt provosert. Selv om jeg nok har en liten anelse om hva det dreier seg om.
“Det mest konkrete eksempelet er når vi skal planlegge tur,” forklarer hun. “Jeg skravler i vei om at det er jo bare ti kilometer. Tar jo ikke så lang tid. Plutselig tenker jeg meg om. Ti kilometer for meg er ikke det samme som ti kilometer for Geir Arne…”
Jeg sukker lettet og tolker det som at jeg ikke er generelt treig. Men tør ikke stole helt på fortolkningen og må spørre.
“Nei da. Til å være døl er du ganske kjapp, kjære.” Hun liker å erte litt.
Fint med parkeringstillatelse
“Har du noe positivt å avslutte med?”
Svaret kommer umiddelbart. “Det blå kortet i bilen, er ikke så dumt!”
“Det er i alle fall en direkte konsekvens av amputasjonen med parkeringstillatelse,” svarer jeg. “Men utover det, er jeg bare normal?”
“Ja, det er du! Jeg tenker sjelden over at du mangler bein. For du sier jo selv at den reelle funksjonshemningen sitter mellom øra!”