Pilegrimsleden med kano anbefales ikke

av | 12. jul 2018

“Dette gikk vel ikke så bra?” var første kommentar fra Sindre (9 år) da han hoppet ut fra bilen på Sel. Redningspatruljen var ankommet. Ekspedisjonen GATE (Geir Arne og Tatjana Elise) på tur 2018 ble en kort og intens opplevelse. Noen få kilometer inn i nabokommunen stod vi med ødelagt utstyr, slitne kropper og (heldigvis) fortsatt godt humør etter forholdene. Selv om skuffelsen av å måtte bryte padleturen nedover Lågen hang i lufta.

Bærekraftig padletur

I vår har jeg og Tatjana planlagt lenge en liten ekspedisjon nedover Gudbrandsdalen. Målsettingen var å dra på tur uten å bruke forbrenningsmotor – også hjem igjen.

Padling har alltid fascinert meg. Det er en flott måte å komme nære naturen. I en kano kan du gli rolig framover. Og du kan få noen større utfordringer gjennom stryk dersom du føler deg trygg på det. Jeg kjøpte en Ally kano etter vi brukte slike på Ingen Grenser. Den er suveren fordi den er rimelig stabil, lett og samtidig sammenleggbar. Vi valgte derfor den som vårt framkomstmiddel, siden den kan rulles sammen og få plass med oss på toget hjem igjen.

Tidsklemme

Det er vanskelig å beregne tid på ekspedisjon. Jeg vet at jeg er vesentlig tregere enn Tatjana når jeg går. I en kano har jeg min styrke i forhold til henne, selv om det er mindre relevant i samme båt. Da er det samarbeidet som teller. Vi hadde noe tidspress. I optimismens ånd hadde jeg booket to forskjellige netter på hotell i Lillehammer. Det kunne jo hende dette gikk kjapt. Samtidig hadde jeg også reservert togbillett på torsdagen. Vi måtte hjem til en bursdagsfeiring helgen etter. Denne “tidsklemma” skulle vise seg å være litt for optimistisk.

frivillig bad

Lørdag 7. juli vandret vi med friskt mot ut fra gårdsplassen klokka 7 om morgenen. Vi fikk følge av en familiær heiagjeng. En time senere var vi på elva klar for nye eventyr. 300 meter senere kom første vurdering. Elva delte seg og vannstanden så like lav ut på begge sider. Vi kranglet oss gjennom på høyre side – delvis vassende ved siden av kanoen på grunn av lav vannstand. Godt fornøyd med denne forseringen kastet vi oss uti neste stryk. Det gikk litt fortere enn beregnet. Plutselig hørte jeg fra foran i båten: “Stein!” Før jeg rakk å spørre hvor, så jeg den godt. Alt for nære. Og akkurat i riktig høyde for å skape nok ubalanse. Begge to vippet mot venstre og da fulgte kanoen etter. Tatjana fikk fatt i både kano og årer femten meter foran meg. Jeg lå på rygg med rumpa nok nedi til at jeg humpet over steinene. “Au! Ta åra! Au! Årene!” var kommandoen fra han over de flytende protesene. Og hun var flink. Til slutt kom jeg litt nærmere og passerte, Da fikk jeg og tak i kanoen og elva svingte. Vi kom til land hikstende av latter. “Det var da grei temperatur i elva,” kom det tørt fra Tatjana. Kommentaren var vel det eneste tørre ved årets første (ufrivillige) bad…

Vi brukte en drøy halvtime på å klargjøre kanoen for videre padling. Etter dette endret vi vurderingene noe og det ble mer vassing. Det var tross alt mer effektivt enn å redde veltet kano flere ganger.

 

Ødelagte hjul

Planen var å begynne å dra opp kanoen ved den nye dammen i Rostgrenda klokka 11. Optimisten (Geir Arne) hadde tydeligvis ikke tatt høyde for velt og risikovurderinger. Halv to seilte vi inn i det idylliske bassenget som kommer til å bli storslått når det gror til. Men fortsatt var vi ved godt mot og nøt hele opplevelsen. Nå ventet nesten 8 kilometer med vandring og trilling av kano. “Antageligvis med noe bæring og draing av kano og,” hadde jeg fortalt nysgjerrige venner i forkant. Jeg fikk veldig rett i det.

Etter en halvtime matpause startet vi å fylle kanoen. Det var en bratt bakke med stort sett fyllmasse opp til vegen. Vi fylte kanoen i bunn og dro den opp. Antagelig hadde det vært lettere å bære opp sekkene separat først, men latskapen lenge leve. Her var det fokus på å spare skritt.

Teknikken ble justert oppover bakken. Fra å dra kanoen med tralla bakerst snudde vi og dyttet. Jeg merket fort den samme problemstillingen som jeg erfarte på Ingen Grenser. Stuttbeint har jeg lavt tempo i forhold til andre. Så Tatjana fikk ganske mye av belastningen. Men tralla vinglet av gårde og vi ruslet av gårde. Vennlige beboere bød oss på vann og vi fikk lov til å gå gjennom et gårdstun i stedet for å baske oss gjennom skogen.

Da det begynte å bikke nedover, snudde vi tralla igjen. Opgaven min ble å holde igjen slik at det ikke trillet ukontrollert. Plutselig hørte vi at det smalt i hjulet. “Dette ser rart ut.” Jeg satte meg ned for å inspisere hjulet. “Eikene har løsnet fra navet.” “HÆ!” kom det fra Tatjana. Vi var nå en halv kilometer fra dagens tøffeste utfordring – jernbanetunnelen i Rosten. Stien ble smalere og så skjedde dette, Frustrasjonen var stor. “Vi går bort til grinda”, foreslo jeg. “Der kan vi se litt mer på skadene.”

Kanoklatring

Tralla var ikke god. Hjulene var løse. Vi hadde minst fire kilometer til det som var plan B for dagen. Og det var få gode vannkilder for drikkevann. Heldigvis var det en bekk ved tunnelen. Den måtte vi benytte. Bakken ned dit var bratt, og den oppofrende Tatjana meldte seg frivillig til å hente vann. Hun drakk en flaske begjærlig der nede før hun kom opp med to flasker. Begge to var ganske uttørket etter etappen i varmt vær. Men vi måtte også videre. Og fra her var det skikkelig bratt og kronglete.

“Får vi opp kanoen her?” Tatjana så veldig skeptisk opp forbi en trapp som var like bratt som en stige. “Nå bør du ha en god idé, Geir Arne.” “Vel, uansett må vi frakte over den andre bagasjen først.” Jeg var veldig usikker selv og. Her hadde jeg aldri vært før og dette så verre ut enn jeg hadde forestilt meg. I tillegg hadde vi brukt mer energi og tid enn forventet hittil. Tatjana startet klatringen med full oppakning og kom tilbake. Så var det min tur med egen sekk. Det var kronglete. Rett etter trappa snublet jeg, men reddet meg inn. Gode rekkverk oppover reddet meg mesteparten av turen. Samtidig begrenset rekkverkene plass til kano. Jeg funderte mye på tur opp. Går dette? På toppen gikk det i travers litt ned igjen. Det er det verste terrenget med stive bein. “Her må det gå sakte,” tenkte jeg høyt. Så kom enda en trapp. Endelig fant jeg sekkene.

På tur ned igjen planla jeg kanoklatring. Vi måtte sikre den mot gjerdet med tau. Så bruke et annet tau til å dra. Slitsomt, men målet var å slippe demontering. Løsningen ble presentert og vi gikk i gang. Fokuset var så hardt på dette at vi glemte helt å dokumentere. Nå var det bare en tanke i hodet: leir! Vi måtte stoppe snart for å unngå å gå helt i kjelleren. Så i stedet for idyllisk leir ved elvebredden havnet vi i et trangt skogholt. Fordelen var at det var greit å finne stammer til å få opp hengekøye. Middagen ble polarbrød. Jeg turte ikke tenne noen primus i den tørre skogen.

Revnet hengekøye

Det tok  ikke lang tid etter oppheng før vi fant plassene i hengekøyene. Jeg la meg til rette og nærmet meg drømmeland. Men noe klemte litt mot ryggen. Jeg lå litt opp mot en stein. Likevel var det ikke så plagsomt i starten at jeg gjorde noe med det. Først etter et par timer irriterte det meg nok til at jeg løftet meg opp og rullet steinen bort. Plutselig satt jeg helt nede på bakken. Hengekøya revnet og jeg ble henvist til bakkeplan resten av natta mellom et par steiner. Får ikke mange timer søvn av det, så det var ikke vanskelig å komme seg opp tidlig for å fortsette.

Nå hadde det skjedd såpass mye at vi vurderte hele ekspedisjonen. “Vi rekker ikke ned til Lillehammer uansett nå,” sa jeg. Likevel var vi enige om å få padlet gjennom mesteparten av Sel kommune. Det er noen flotte strekninger med rolig elv. Først ventet den siste etappen på Pilegrimsleden fram til Jørundgard.

Ekspedisjonen var over

Frokosten bestod av det samme som middagen dagen før. Polarbrød, spekeskinke og smøreost med vann til drikke. Tatjana gikk på en liten rekognoseringstur noen hundre meter for å sjekke forholdene og kom slukøret tilbake. “Jeg tror ikke vi får gjennom kanoen, men kan ikke du og ta en tur?” Vi ble enige om å bære alt det andre gjennom først. Det tok ikke mange meterne før jeg ble veldig overbevist om at Tatjana hadde rett. Stien var smal, kronglete og bratt. Et forsøk på å få gjennom hele kanoen har var direkte farlig. Vi måtte demontere.

Tatjana nærmest spurtet foran og møtte meg igjen etter knapt en tredjedel av distansen mot en traktorveg. Der tok hun sekken min og matsekken som jeg hadde dratt med meg og fortsatte mot depotet. Jeg returnerte med klubbe og startet med å dele opp kanoen. Alt gikk rimelig greit en god stund. Noen rør var litt bøyd, men ingen stor fare. Helt til jeg skulle trekke ut rørene som utgjør ripa. Alle rørene har strikker som på teltstenger. Da den siste ripa skulle ut, delte den seg. Røret var knekt. Og vi hadde ikke mye å hjelpe oss med. Da ringte jeg broren min som var på Dovre og bestilte bil til Nord-Sel. Ekspedisjonen var over.

Seks timer etter frokost var vi i enden av vegen mot Pilegrimsleden. Distansen var 1,5 kilometer. Takket være Tatjana brukte vi ikke lengre tid. Hun stod på som en helt! Det merket jeg da vi kom hjem. Klokken åtte var hun i seng. Og hun sov i tolv (!) timer.

Likevel mistet hun ikke motivasjonen for tur og vi vil prøve igjen. Kanskje på en litt  annen måte og vi rekker det ikke i år. Slike turer kan være veldig slitsomme, men det er også veldig givende å møte slike utfordringer sammen.  

 

Første episode av Ingen Grenser:

Se også

Tekst: Take the risk or lose the chance
mai 24 2024

Interndiskusjon i hodet (prokrastinering)

Det siste året har jeg hatt mange diskusjoner med meg selv. Som regel forløper det seg slik: «Her var de en interessant artikkel. Dette burde jeg skrive om.» «Hvorfor...
Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
aug 28 2020

Moskussafari med barn.

«Ser du den?» Jeg peker over mot andre siden av dalen. To unger ser febrilsk. En tror han ser den hun andre er mer i tvil. Forskjellen mellom moskus og stein kan være...
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
X