I tre og et halvt år har jeg vært pappa, en helt fantastisk tilværelse. Ja, jeg har fått mange utfordringer. Jeg har allerede fått klar beskjed om at jeg ALDRI fletter bra nok. «Pappa, dette er ikke ELSA flette». Jeg har laget meg forestillinger om hvordan livet som pappa skulle bli, særlig utendørs. Har tenkt at jeg kom til å føle meg dårlig. Jeg innrømmer at jeg har gruet meg til å leve opp til den kuule pappaen jeg gjerne vil være. Hvordan skal det bli når Viktoria, som meg, når jeg var liten vil inn i skogen, opp på den bratte kanten for å hente blåbær eller ut i leke i nysnøen som har falt i løpet av natta. Her er det mange utfordringer. Men jeg og Viktoria har klart å løse dette bra, synes nå jeg, med god hjelp fra velferdsstaten Norge. Her er jeg evig takknemlig for at jeg ble skadet i Norge og kan få støtte til forskjellige hjelpemidler i hverdagen.
Når den første snøen kom i vinter var Viktoria ganske fort frampå og husket godt fra i fjor hvor artig det var å henge etter den elektriske rullestolen med akebrett! Og nå har vi fått et nytt leketøy! Elektrisk sykkel med grove dekk også kalt Fatbike. Viktoria var rask med å finne sin plass mellom bakhjula, «tut å kjør pappa!» Hun har den kuuleste pappan i Lillehammer, selv om hun innimellom ønsker seg en «ekte» pappa, som går.
Enda bedre følelse fikk jeg med vår nye bæremeis. Her er det faktisk andre pappaer som har sett et behov som ble til stor hjelp for meg og min datter på tur. Bæremeisen som de har laget hvor ungen skal sitte på skuldrene istedenfor ryggen viste seg å være helt genial for meg i rullestol. Med en vanlig bæremeis på ryggen ville jeg ha tippa bakover, med denne bæremeisen får jeg Viktoria på skuldrene og begge armene fri, noe som betyr at jeg fikk delta i enda større grad på skogsturene våre!
Barn til foreldre i rullestol, får et større perspektiv og jeg erfarer at de utvikler forståelse og empati på en annen måte enn andre barn. Dette er godt å tenke på når jeg føler at jeg ikke strekker til. Selv om pappa ikke kan bli med å hente den blåbæra oppi bakken der, så setter hun stor pris på å faktisk hente en til meg isteden. Min lille treåring har allerede blitt en stor selvstendig jente. Vi ses snart på nye eventyr i Gudbrandsdalens dype skoger.
