«Nå tror jeg vi er i nasjonalparken.» Forden ruller over et brosteinlagt belte og til høyre er en tydelig stolpe. Fulufjället nasjonalpark sin grense er godt markert på en gjestfri måte.
En del av årets ferie går til søta bror. Tatjana leste mye om Fulufjället nasjonalpark under studiene og har hatt lyst til å besøke den lenge. Vi skal teste tilgjengelighet og publikumsvennlighet i forhold til våre egne parker. Foruten å ha en fin ferieopplevelse, da…
Tydelig inngang til nasjonalparken.
Den første markante forskjellen fra de norske parkene jeg ar besøkt er markeringen av grensen. Først kjører vi forbi en tydelig port. Noen hundre meter lenger bort er det parkering. Der får jeg litt deja vu-følelse. Her er det fullt av biler, også langs veien. «Ser nesten ut som på Spranget,» kommer det fra Tatjana. Et virvar av biler og trangt om plassen. Men så ser jeg et kjent skilt. «de har jo handikapplasser her!» Vi får til og med kjøre over en gangbru før de markerte plassene kommer til syne rett foran inngangen til informasjonssenteret Naturum.
Besøks- og opplevelsessenter.
Alt er trinnfritt på vei inn i Naturum. Og inne er også alt på ett plan. Det er luftig og informasjonen er i stor grad basert på selvbetjening. Men de har en person bak skranken. Jeg henvender meg til ham og spør om padlemuligheter. Fyren responderer raskt med flere forslag om sted og gode tidspunkt for padling. Han selger også kart. Denne gangen velger jeg å avvente kjøpet.
Fossefall
Vi velger å gå opp mot Njupeskär, Sveriges høyeste fossefall. I norsk målestokk har vi god grunn til å hovere over våre naboer, for den faller godt utenfor topp 100. Men det vi fortsatt kan lære noe av er tilgjengelighet. Den første kilometeren er det klopper som er nesten to meter breie. God mulighet for barnevogner og rullestol. En runde på ca to kilometer er også beskrevet som rullestolvennlig. Etter min vurdering kan mange også komme lenger. Med hjelp opp de bratteste kneikene kunne vi nok få en rullestol helt opp til utsiktspunktet før fossen og. Men det er for bratt til å kjøre alene. Likevel er jeg imponert over stiene de har etablert og tilrettelagt. Og fossen er da fin i et frodig juv
Nature Hero
Det er varmt når vi er der, og forfriskende å dyppe hodet i vann. Tilretteleggingen har mye positivt ved seg. Det kanaliserer trafikk. Ulempen er at det kan føles litt trangt om plassen. Men det betyr også at tiltakene virker. De verner andre områder ved å gjøre denne runden veldig tilgjengelig. Det fokuset kan bare forsterkes i Norge og.
Runden tilbake er fin og grei å gå. Tatjana begynner å samle søppel. Hun har sett et skilt om at vi kan bli «nature heroes» hvis vi tar med oss søppel tilbake til Naturum. Og hun blir premiert. Moro for unga!
