Moskussafari med barn.

av | 28. aug 2020

«Ser du den?» Jeg peker over mot andre siden av dalen. To unger ser febrilsk. En tror han ser den hun andre er mer i tvil. Forskjellen mellom moskus og stein kan være vanskelig på en slik avstand.

Vi har som regel familie på besøk på sommeren. I år var broren min med familie og kusina mi med familie der samtidig. Med fire unger i alderen 6 – 11 er det behov for noen morsomme aktiviteter.

Tidligere har vi vært på telttur med gjengen i Grimsdalen. Været gjorde at vi feiget ut i år. Det er lettere å satse på overnattingstur når været er noe bedre enn årets julivær. Så jeg foreslår en annen vri.

Tur til Snøheim

«Vi kan ta bussen inn til Snøheim og gå litt innover. Kanskje vi får se moskus og.» Det blir godt mottatt. Alltid gøy å speide etter dyr, og moskusen er unik her.

Vi drar inn slik at vi rekker bussen klokken 9:45. Gjengen er spent, for jeg har nesten lovet dem å få se moskus. Den ferdes ofte rett ved veien.

Bussen er eneste måte å komme til Snøheim, med mindre du vil gå. For meg er det en liten dagsetappe hver veg… Så busstilbudet er genialt i et tilgjengelighetsperspektiv. Vi sitter og speider ut hele veien oppover, men moskusen har bestemt seg for å ikke møte bussen denne gangen.

Veien er målet

Juli betyr ikke automatisk varmt vær på denne høyden. Det påvirker humøret til de minste litt i starten, men når vi starter å gå litt fra Snøheim, kommer inspirasjonen tilbake. For her kan de jo få leke i snøen! Vi bruker god tid og tar gjerne slike adspredelser. I dag er veien målet.

Retningen stakes ut mot Svånåtindan. Men vi har ingen ambisjoner om gå langt inn i Lesja. Her gjelder det kun å finne en fin plass til en lunsjpause. Og kanskje noe utsikt for å speide etter Moskusen. Etter knappe to kilometer finner vi en stor stein som gir både lekemuligheter og god ly for vind. Noen av oss går litt videre utover Kjølen og får utsikt mot Svånådalen. Kanskje noen ulldotter beiter der nede?

Moskus på avstand

I siden ser jeg dem. Langt unna. Såpass at de for forveksles med stein eller fjell. Eneste forskjellen er at disse beveger seg mye raskere enn Mannen. Så da er nok «steinene» med bein og ull. Når jeg får opp kikkerten er det mye tydeligere at dette er moskus.

«Kom og se!» roper jeg videre. Beskjeden går videre til de som er igjen ved steinene. Ungene og noen av de voksne kommer stormende. Speidingen er i gang.

«Ser dere dem?»

«Jaaaaa…. Tror det… Hvor da?»

«Oppe i siden der. Litt under den snøfonna på høyre side.»

«Nå tror jeg at jeg ser den,» kommer det veldig usikkert fra en. «Jeg ser en helt sikkert!» hører jeg fra den andre siden av meg. Hun ser et helt annet sted enn den jeg observerte. Men det var helt riktig. Det er en rett ved elva. Faktisk mye lettere å få øye på. Fortsatt så langt unna at opplevelsen er noe uklar.

Vegvoktere

Vi setter oss for å spise og går tilbake. Bussen kommer først en halv time senere, så vi innvilger en is på hver. Sola varmer litt nå. Og is er godt hele året. «Dere får kikke etter flere moskuser når vi kjører tilbake,» foreslår jeg. Selv er jeg litt nervøs for at safarien blir litt skuffende med nærmeste observasjon et par kilometer unna.

Bussen blir litt forsinket, for et par vandrere vinker febrilsk på litt avstand. De får bli med. Så kjører vi. Fortsatt like tomt for moskus. Så skjer det. Tre hundre meter foran oss i bakken står en okse og sperrer vegen som en vegvokter. Når vi nærmer oss, trekker den ut mot siden. «Se der! Wow!» Ungene bykser mot den ene siden. Resten av bussen er i like stor ekstase. Sjåføren stopper, og vi får tatt noen bilder mens oksen trekker seg unna. Han er ikke spesielt interessert i å posere. Men dagen er reddet og stemningen i bussen er på topp. Interessen for vegetasjonen rundt oss øker betraktelig for de minste. Nå er de på vakt! Og belønningen kommer. Fem kilometer senere finner vi enda en moskusokse. Bare ti meter fra bussen. Opplevelsen blir majestetisk så nære. Og det kan ikke oppnås til fots. Da er sikkerhetsavstanden 200 meter. Med god grunn, for jeg springer ikke i seksti kilometer i timen. Det kan en moskus.

Både barn og voksne fikk en stor fjelldag i Dovrefjell. Selv om den største naturopplevelsen var innendørs i en buss.

Se også

En mann med lue, kort skjegg og kørke klær står ved et brennende bål. Stoler og et tre i bakgrunnen
jan 23 2025

Friluftslivets år tennes med bål på Stuttbeintgården

Det er nesten vindstille og noen få minusgrader. Klokken nærmer seg fem den 18. januar og mørket siger på. Stoler er plassert under grana i hagen og bålet er bygget. Da...
En mann med rød jekke sitter på en skikjelke i skisporet. Skog og fjell i bakgrunnen
jan 11 2025

Vinterens skidebut.

Hvert år er ambisjonen å komme seg på ski i vintersesongen før nyttår. I år måtte jeg referere til den julianske kalenderen for å oppfylle forsettet. Dalende motivasjon...
jul 31 2020

Skattejakt på Dovrefjell

Jeg ser dem nede i dalsøkket. De går målrettet. Klarer jeg å holde dem unna med stutte bein? Det står om 100 år fiskerett. Fjellstyrene er 100 år i år. I den...
jul 15 2020

Tour de Dovre: Opplevelser fra en håndsyklist

«Det var en strålende tur! Og Grimsdalen var bare helt fantastisk!» Stemmen fra Bergen tilhører en overveldet håndsyklist som ringte meg etter Tour de Dovre. Hein...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
jul 03 2020

Fem tips for Tour de Dovre

Tour de Dovre er en spektakulær tur. Den blir enda bedre om du skrur ned tempoet. Jeg har noen tips for håndsyklister. Men de er like gyldige for alle andre som vil...
jun 16 2020

Magi fra Viewpoint Snøhetta

Dovre har en attraksjon som tåler gjentagende besøk. Jeg er på Viewpoint Snøhetta opptil flere ganger i året. Hvorfor? På en god dag kan du opplever magi her. Vi har...
En fin start på turen
jun 01 2020

Badetemperatur – 2 centimeter

Det er 19. april og jeg har hatt årets første bad. Hva gjør man ikke for å redde telefonen sin? Det var også det mest dramatiske med vår første skikkelige tur i...
På startstreken
aug 28 2019

Proteser på sykkel over Dovrefjell

Etter å ha svingt skarpt til høyre, må jeg bremse hardt mot jernbaneundergangen. Vann har vasket bort noe av underlaget og det er mye grov stein. Det fant også Morten...