«Det som er viktig, er hvor funksjonell kroppen din er.» Birgit Skarstein reflekterer over kroppen i Ekko der hun selv og har hatt flere erfaringer rundt andres reaksjoner på hennes pipestilker av bein og på at hun viser mange arr etter flerfoldige operasjoner. Jeg lufter også gjerne mine  pipestilker på stranda.

Formidlet styrker snarere enn svakheter

Jeg slutter nok ikke å bli overrasket over menneskers reaksjoner, selv i opplyste 2019. Når ressurser som Birgit blir møtt med reaksjoner som hun beskriver fordi hun sitter i rullestol, bekrefter det at idéen med Funkibator har en misjon.

En rangering av personer med grunnlag i om du sitter eller står virker veldig fremmed for meg. Men så har jeg også vokst opp med lang eksponering for annerledes mennesker. Og jeg har nok også vært i de riktige funkismiljøene der styrker har blitt formidlet snarere enn svakheter. Det påvirker holdningene sterkt. Jeg har alltid følt meg naturlig inkludert på skolen. Og synes det er ganske moro å ha vært kaptein på et volleyballag med korte proteser. Det sier seg vel selv at jeg ikke bidro godt i blokkeringer ved nettet..

Barnestemme til de som er lavt over bakken?

Men alle miljøer tar ikke imot ulikheter på samme måte som jeg opplevde i oppveksten på Dovre. Jeg har fortsatt svært lite erfaring med nedlatende kommentarer på grunn av funksjonsnedsettelse. Selvsagt er det noen lange blikk når jeg kommer i shorts med legger av metall i en gågate. Men mest av alt er det positiv nysgjerrighet. Og det er lov når jeg velger å vise dem fram. Da blir det litt provoserende å høre om andres negative opplevelser.

Birgit stod (eller satt) fram med noen historier jeg er usikker på om jeg skal le eller gråte av. Og jeg har hørt om flere som har lignende opplevelser. Men hvorfor forventer folk at en person i rullestol har problem med å svare for seg selv? Forventer folk at de som er så lavt over bakken må snakkes til med barnestemme? Da lurer jeg på hvorfor jeg har sluppet unna det med «stutte» bein..?

Dyrke mangfoldige kropper

Det som jeg definitivt vil velge å gråte over er reaksjonene Birgit har fått på å vise fram kroppen og arrene sine. En kropp som på tross av pinglete bein har vunnet gullmedaljer. Når hun som eier den også aksepterer kroppen som den er, hvorfor skal da andre dømme den? Synes ikke folk der er greit at vi er forskjellige? Sally Kamara har også jobbet godt for å dyrke mangfoldige kropper, blant annet med boka «Hva har du under klærne». Der fikk jeg lov å være med.

«Vi må ha et samfunn som kan være raust nok til at alle kan være på stranda,» påpeker Birgit og står fram for å ta en for laget. Jeg støtter gjerne opp om initiativ som fremmer inkludering og toleranse. Ikke minst liker jeg positive holdninger til det «perfekte» i A4-format. Der bidrar jeg også gjerne med å ta en for laget!

Bilder under av Sally Kamara. Se mer i «Hva har du under klærne?»

X