«OK, da krysser vi veien.» Jeg setter fart over E6 ved Dovre Motell (YX) mot sykkelveien. Petter har stoppet for trafikken og holder fast i en stolpe for å holde balansen. Det er tungt å starte. Litt for tungt, for han velter rett ut i veien foran Aleksander. Veltepetter får plutselig ekstra mening.
Heldigvis går det bra. Petter faller ikke ut i veibanen og Aleksander redder seg unna. De kommer seg til og med over veien på andre forsøk. Vi kan fortsette sørover på trygg grunn.
Lunsj på Dombås
For meg startet denne opplevelsesrike dagen med en oppdatering på Instagram av Aleksander Gamme. De var på Dovrefjell og så mot Snøhetta. Han og Petter Nyquist skal gjennomføre Trondheim – Oslo på velosipeder – også kalt Veltepetter.
«Blir du med på et stunt,» spurte jeg Tatjana.
«Hva da?»
«Vi laster opp syklene og kjører på fjellet for å finne gutta. Så ser vi om vi kan følge dem en stund.» Hun ble umiddelbart gira på ideen og vi kastet oss rundt.
Innen vi kom opp på fjellet, hadde «Veltepetterne» allerede passert Furuhaugli. Vi så dem i det fjerne og stoppet ved innkjøringen til Storrhusranden. De var i godt driv. «Hei! Hvor lang skal dere i dag?» spurte jeg. «Vi skal ha lunsj på Dombås,» svarte Aleksander. Da vet vi det…
Godt team ned bakkene
Vi snudde og passerte dem fort. «Vi kan stoppe ved Fokstua og ta bilder av dem der,» foreslo jeg. Vi fikk god tid til å rigge oss. Gutta sitter høyt på syklene og motvinden var opp mot 8 meter i sekundet. Det gir ekstra motstand. Men de dukket opp like blide som da vi hilste første gangen.
«Du burde sykle med dem ned til Dombås,» foreslo Tatjana etter de hadde passert. Vi bestemte oss for å kjøre ned til Hundyrju. Jeg klargjorde sykkelen med et improvisert flagg laget av en refleksvest. Jeg har vært ganske skeptisk til å sykle på E6 med min sykkel. Den er lav og kan fort bli oversett. Det problemet hadde ikke Petter og Aleksander. De raget høyt over bakken. Slik sett utfylte vi hverandre godt. Jeg hadde en bedre balanse og kunne overvåke trafikken bak lettere som gjorde oss til et godt team ned bakkene.
Skoa på bakhjulet.
Aleksander måtte innom apoteket på Dombås. Knærne hans kranglet. Foreløpig avstod han fra å låne mine knær og valgte heller smertestillende. Etter det syklet vi til Heime for lunsj. Det gikk ikke upåaktet hen. Mange stakk innom for å prate og ta bilder. Så lunsjen varte i to timer.
«Jeg kan godt bli med dere ned til Dovre. Da kan dere velge om dere vil kjøre langs E6, eller lenger opp i dalsiden. Da må dere opp et par bakker først.» Valget falt på E6. De hadde litt tidspress for å rekke en avtale på Formo på kvelden. De skulle melke kyr.
Det gikk radig nedover. Eller – så radig det kan gå på en nesten to meter høy sykkel. Velosipedene har ikke bremser. Bremsing foregår ved å sette skoa på bakhjulet. Da gjelder det å holde en kontrollert hastighet fra starten av. Ved Dovre Motell tok vi en siste pause på min etappe.
Omvendt integrering
«Den sykkelen din er kul!» kom det fra Petter mens han satt på benken ved bensinstasjonen.
«Dritkul!» supplerte Aleksander. «Kan jeg få prøve?»
«Selvsagt kan dere prøve! Vi kaller det omvendt integrering i Funkibator,» svarte jeg. Både de og kameramannen stupte ut i utfordringen og formelig hylte av begeistring etter testen. Det viser at en Praschberger kan være et morsomt fremkomstmiddel uavhengig av om du har en funksjonsnedsettelse. Jeg synes det er både viktig og moro å vise.
Jeg overlot Pompel og Pilt (Aleksander og Petter) til seg selv fra Talleråsbrua. Det var en morsom dag med to kreative og trivelige turkompiser. Det hadde vært hyggelig å få muligheten igjen. God tur til Oslo!
PS: Som en del av turen samler de inn penger til Stiftelsen Petter Uteligger. Vipps gjerne kr 54 (10 øre per kilometer) til 04000 (under kjøp og betal). Det går til en god sak!