Den siste kneika var tung. «Auuu!» hører jeg ved siden av meg. Det tærer på krefter og, ikke minst stumpene som ikke er helt vant med protesehylsene. Men Ola gir seg ikke. Han forserer også siste bakken. Riktig nok uten ski. Men det har ingenting å si. Han fortjener definitivt lunsjen sin!
Internasjonal samling
Momentum er på Venabu med skisamling for sjette gang. Vi har en hard kjerne av gjengangere, men får stadig noen nye. Det gir en fin miks for erfaringsutveksling og mestringsfølelse.
I år har vi internasjonal representasjon fra både Sverige og Colombia. Colombianeren sitt handikap er kun at hun aldri har vært på snø før. Hun kommer til fjells sammen med Ola. De meldte seg på i siste liten og kommer opp uten erfaring med samlingene. I seg selv en modig avgjørelse.
Tungt å håndtere
Ola er fersk i gamet som amputert. Det er ikke mer enn sju måneder siden ha ble utsatt for en ulykke og måtte ta begge beina.
«Det er tungt nå. Jeg er nok ganske deprimert,» forteller han meg.
For meg er det vanskelig å relatere seg direkte til en slik situasjon. Jeg har tross alt benløsheten som min normaltilstand. Men jeg har full forståelse for at en slik omveltning kan være tung å håndtere. Og en del av hensikten med disse samlingene til Momentum er nettopp å vise mulighetene etter at forutsetningene har endret seg. Da er det også til stor hjelp for oss som er rundt at de som sliter med å akseptere situasjonen er ærlige. For overgangen kan være veldig stor og frustrerende.
Første økt med ski på protesene
Ola kommer ut i skistallen lørdag morgen. Valget står mellom å prøve piggekjelke og å gå på ski. Som dobbeltamputert er nok kjelken en lettere vei til mestring, men Ola har bestemt seg for å prøve stående.
«Jeg var ganske god på ski før jeg amputerte,» sier han. Instruktøren vår, Kjartan, stråler. Han liker best å veilede i det han kan best – at deltakerne har skia på beina.
Starten er, naturlig nok, litt famlende. Aleja (Colombianeren) og Ola er like usikre, og Kjartan støtter opp rett ved siden av. Alt dette går jeg glipp av, fordi jeg er opptatt med å klargjøre kjelken slik at Ola kan bytte. Jeg tvilte sterkt på om han fortsetter lenge med skia på protesene. Når jeg kommer ut, skjønner jeg ikke mye. Hvor har de blitt av? Har de gått inn igjen? Det har de ikke. De har bare funnet balansen og nå er de på god vei bortover løypene. Et herlig syn!
Avventer skøyteteknikk
Vi fortsetter sammen bortover flatene. Kjartan tar seg mer av Eva fra Sverige. Hun trenger ikke mye hjelp, men ville gjerne gå litt lenger enn våre to debutanter. Aleja har allerede fått inn noe tempo. Balansen er imponerende. «Er du sikker på at du ikke har vært på ski før?» spør jeg på engelsk. Hun har ikke det, men kjenner igjen følelsen fra da hun gikk på rulleskøyter i Colombia. Vi bestemmer oss likevel for å avvente skøyteteknikk.
Ola begynner å merke protesene etter en kilometer. Ganske naturlig med en ny bevegelse. Og det «synger» litt unaturlig i beinet.
«Den ene hylsen passer nok ikke optimalt, siden ventilen din stadig tar ut luft,» bemerker jeg. Smerten blir etter hvert så merkbar at han må legge seg ned litt. «Jeg tenker vi snur nå. Du har allerede gjort en stor innsats, og det er flere økter,» foreslår jeg.
Viktige påminnelser
Det blir noen flere stopp på veien tilbake. Men vi har god tid til å rekke lunsj. Og det fine med slike pauser, er at vi kan bli litt mer kjent. Her går (pigger) jeg på ski med en colombianer som aldri har sett snø før, og en nordmann som har jobbet for Google i Japan. Det går ikke an å la disse temaene ligge. Heldigvis har de ikke noe imot å dele. Jeg får også vite mer om tunge stunder og fortvilende tanker rundt ulykken. Fra å ha fungerende bein til å ikke se sine egne føtter mer. Fantomfølelser og smerter. Og det å miste sanser som har vært satt pris på. Jeg får stadig viktige påminnelser av at jeg har hatt en lett reise gjennom min beinløshet. De rundt meg har tatt det like naturlig som meg i oppveksten. Og jeg har vel alltid hatt den holdningen at når noen prøver å sette begrensninger, så øker som regel innsatsviljen for nettopp å motbevise.
Lyser lærevilje
Selv om det er mørke skyer i Ola, så merker jeg noe av styrken til å gjennomføre. Og en klar vilje til å prøve mulighetene. Etter en god lunsj er vi klare igjen. Denne gangen på kjelke. Aleja hadde først bestemt seg for å hvile. Det var en anstrengelse å debutere på ski. Så jeg og Ola tar av gårde på hver vår kjelke. Det går adskillelig raskere enn stående! Vi har gått litt over to kilometer da Aleja ringer Ola og vil være med.
«Hvis du ber henne ta til venstre nede ved huska, kan vi møte henne,» sier jeg. Vi fortsetter, men møter henne ikke. Da kommer Ola sin Googleerfaring (han jobbet også med Maps) inn. Vi finner posisjonen hennes på kartet. Hun hadde nok gått forbi første skilt og tatt til venstre ved neste. Et par oppringninger senere er hun på vei tilbake samme retning hun kom fra. Vi starter på runde to for å møte henne og finner henne fort.
«Vil dere tilbake, eller fortsette». De ser på hverandre, smiler og snur seg mot meg. «Vi kan ikke slutte nå. Det er så fint her.» Ola debuterer derfor på skikjelke med en tur på ni kilometer! Og Aleja firedoblet distansen fra sin debuttur på morgenen. Disse to menneskene lyser bare lærevilje!
Det er noe med fjellufta, tror jeg. Alle var i seng før elleve på kvelden. Fordelen er at alle er klare for mer ski dagen etter.
Fem nye kilometer
Ola har på ingen måte gitt opp. Han er klar søndag morgen for nye utfordringer.
«Vil du sitte eller gå på ski?»
«Gå!» Kjartan jubler. Men først vil Ola teste truger. Aleja har blitt så hekta på langrenn at hun følger noen andre fra gruppa som skal gå til Spidsbergseter.
Truger faller minst like naturlig på plass som langrenn. Vi tar en liten runde og han traver av gårde. Null problem. Likevel prioriterer vi å fortsette på ski. Aleja har fått forsprang i løypa.
Stående langrenn uten føtter er klart en større utfordring enn sittende. Men viljen er på plass. Og det går mye bedre enn dagen før. Vi bestemmer oss for å følge etter de som skulle til Spidsbergseter. «Det kan jo hende de tar en pause,» sier jeg optimistisk.
Vinden øker mot Spidsbergseter. Og den kommer fra siden. Løypene fokker igjen. Men sikten er grei. Likevel ser vi ikke noe til de vi skulle ta igjen. Etter litt over to kilometer begynner Ola å bemerke smerter igjen. Vi går litt til, men finner ikke igjen de andre. Så vi snur (Det er ingen skam å snu). Vi har allerede gått lenger enn første økta dagen før. Teknikken sitter også mye bedre.
Likevel er fall uunngåelig. Men det jeg observerer fra siden, er at Ola kommer seg opp raskere for hver gang. Og han fortsetter ufortrødent videre. Hadde jeg hatt en hatt, så hadde jeg bøyd meg i den… Full score på innsats.
Vi kommer tilbake i god tid. Med noen pauser på grunn av slitne bein, men i fantastisk stil. Og Ola har gjennomført fem nye kilometer stående på ski med proteser!
Innsats som inspirerer
Denne opplevelsen viser at det ofte er lettere for oss rundt, og som har egen erfaring å se de realistiske mulighetene i en slik situasjon. Tenk deg å plutselig våkne uten bein kanskje kombinert med andre skader. Jeg forstår at det er fortvilende. Det er helt individuelt hvordan vi takler det. Og vi kan aldri fullt ut sette oss inn i en annen sin opplevelse. For dimensjonene er mye større enn den fysiske endringen. Men vi kan gi muligheter for mestring. Og vi kan dele egne erfaringer fra vårt perspektiv. I Ola ser jeg en ung mann som stort sett har en begrensning – seg selv. Den begrensningen er det kun en person som har eierskap til og kan avgjøre – han selv. Vi kan kun inspirere. Vi kan aldri styre. Jeg håper resultatet blir i nærheten av potensialet. Det krever «bare» utholdenhet, tid og egen vilje. Innsatsen hans inspirerte meg. Jeg heier!
