Strålende sol og lite vind. Slikt smitter over på deltakere som strålte om kapp med sola på hesteryggen. Momentum sitt fjerde år på Hjerkinn ble også suksess.
«Akkurat nå er jeg litt tom. Dette er bare så stort å oppleve!» Per sitter ved middagsbordet lørdag og reflekterer over dagens tur. I utgangspunktet kom han til fjells for å «se hvordan ting var og høste erfaringer». Han hadde ingen ambisjoner om å være med på tur og hadde bestemt seg for at han ikke skulle ri. Men det forhindrer ikke tur. Vi skal gjøre vårt ytterste for at alle får ta del i fjellopplevelsen.
I år hadde vi med en ekstra muskelbunt i gruppa. Pepsi er 62 kilo og elsker å dra vogn. «Kan vi bruke Saccovogna til å få Per til Viewpoint?» ble da mitt spontane spørsmål til matfar Tore da Per presenterte meg for turutfordringen fredag kveld. «Selvsagt kan vi det,» kom det uten å nøle fra Tore. Per kunne bli med til utsiktspunktet.
Vi ble en liten gruppe rundt vogna som skulle assistere. Pepsi syntes nok vi gikk litt sakte og satte av gårde med Tore og Per i starten. Heldigvis trengte de noen pauser slik at vi kunne komme etter. Og etter hvert merket til og med den store hunden at bakken ble brattere. Varmen ble merkbar og det var godt å få i seg vann. Men med noe inspirasjon fra Tore var de snart i gang igjen. Fortsatt litt for raskt for Jon Arne og Geir Arne som hadde tenkt å hjelpe til med å dytte. Før de siste kneikene kom det fra Tore med et glimt i øyet: «Jeg merker at jeg skulle trent mer for dette…» Han har blitt ny lederhund for å hjelpe Pepsi oppover. Protesebrukerne bak klarte ikke å holde tritt. Det var tid for å innkalle litt ekstra hjelp.
I mellomtiden hadde rytterne kommet til topps. Der var det friske bein som kunne dytte. Trond og Rune kom raskt ned og ble nyttige hjelpemotorer den siste biten. Per kunne sitte å nyte lunsjen med sin kjære og resten av Momentumgjengen med panoramautsikt over Dovrefjell. Vi fikk til og med sett moskus god avstand i kikkert. «Jeg kommer aldri til å glemme dette» kommer det fra Per ved middagsbordet før han igjen faller litt tilbake til minnene om turen. Det er tydelig at han mener det han sier.
Camp Funkibator Momentum på Hjerkinn er en helg hvor ridning er i fokus. Med proteser kan det være litt ekstra balanseutfordring. Til syvende og sist handler likevel det meste om trygghet. Hesten kan være et stort dyr og noen strakk grensen utover komfortsonen. Og de mestret situasjonen.
Men ridning er ikke en forutsetning for å delta. Det viktige på turen er å ville være med. Og at vi alle kan bidra til å gi hverandre en fin helg i fjellet. De aller fleste fikk det i år og. Til og med Esther som var uheldig å falle av hesten og falle forkjært. Utpå kvelden fikk hun så vondt at ambulansen ble tilkalt. Hun fikk en ufrivillig helikoptertur til Lillehammer. Da jeg var og besøkte henne på sykehuset mandagen etter var hun ikke i veldig god form. Fire ribbensbrudd er ikke behagelig. Jeg spurte hvordan det gikk og fikk til svar: «Det var en strålende tur! Jeg kommer gjerne igjen.» Noen er tøffere enn andre…
