Dovre har en attraksjon som tåler gjentagende besøk. Jeg er på Viewpoint Snøhetta opptil flere ganger i året. Hvorfor? På en god dag kan du opplever magi her.
Vi har fått besøk. Gjesten kommer rett fra et rehabiliteringsopphold. Ryggen krangler litt. Hun synes det er fint å være på tur i naturen, men orker ikke lange marsjer. Samtidig har rehabiliteringen motivert til å teste grensene litt. «Jeg kunne gjerne tenke meg en ny tur til Viewpoint Snøhetta,» foreslår hun selv. Vi har vært der før og nå synes jeg det er et passende mestringsmål.
Overkommelig turmål for de fleste
Været er på vår side. Selv om det ikke er mer enn 1,5 kilometer opp fra parkeringen på Hjerkinn, blir alt mye hyggeligere med fint vær. Flere tenker det samme, for det er jevn trafikk oppover stien. Folk i alle kategorier. Det er en av grunnene til at jeg stadig kommer tilbake. Jeg er trygg på at veldig mange når målet uten problemer.
Det tar tre kvarter å kjøre opp til Hjerkinn. Vi finner en plass til bilen like ved portalen til stien. Plassen virker stadig mer attraktiv og har fått tydelige avgrensninger med staurer slik at bilene ikke kan kjøre hvor som helst. Parkeringsplassen har vært et yndet sted for villcampere i bil. Dessverre fører det også med seg en del forsøpling. Totalt unødvendig, spør du meg. Det burde være veldig lett å passe på avfallet sitt til man finner en søppelkasse. Men jeg savner en container på plassen.
Økt stigning
Terrenget er behagelig i starten. Jeg er på lange bein for anledningen og klarer fint å holde en hastighet på tre til fire kilometer i timen. Nå trener jeg veldig bevisst på tyngdeoverføring i gangen, for jeg sliter fortsatt med dårlig teknikk etter tjue år på robotbein. Det henger igjen med en oppvekst på stive knær. Alt krever systematisk trening. Der har ikke jeg vært suveren. Men jeg merker at det er energibesparende å gå riktig. Riktignok bruker jeg muskler som er litt nye for meg, noe som er merkbart i etterkant.
Etter hvert blir det noe brattere. Tempoet synker, men jeg holder lett følge med de andre når jeg girer ned til litt kortere skrittlengde. Vår gjest merker belastningen og sier heldigvis i fra. Det er mange fine hvilesteiner langs stien. Vi skal ikke konkurrere mot noen andre enn egen vilje heller.
Er elektroniske bein lov i Landskapsvernområde?
Viewpoint Snøhetta ligger i et landskapsvernområde. Det betyr at sykling og dronekjøring er forbudt. Det er skiltet akkurat på grensa – midt i bakken. Hva med å ha informasjon tydelig på parkeringsplassen? Gjerne med en sykkelparkering. Det er ingen sykler der denne gangen, men jeg hadde blitt litt irritert om jeg måtte forlate sykkelen midt mellom parkeringen og Viewpoint.
Siden slike farkoster er forbudt, så må jeg jo bare stille spørsmålet om elektroniske kneledd også er ulovlig å bruke i området. Jeg har glemt å søke dispensasjon.
De siste kneikene er bratte. For en gjennomsnittlig rullestolbruker, er bakkene for bratte. Jeg synes det er rart at de ikke har fulgt en gammel sti som svinger seg opp i større kurver. Det hadde bedret mulighetene noe. Men sannsynligvis kreves hjelp uansett. Fordelen er at det blir mer spennende nedover igjen.
Magiske steiner
Smittevern har gitt nye rammer for besøk på Viewpoint i år. Det er ikke lov til å sitte inne med matpakken, og kun fem stykker får gå inn om gangen. Jeg har vært inne så mange ganger før at jeg foretrekker å sitte ute i sola. Vi kikker utover sletta og har det reelle nasjonalfjellet (Snøhetta) i bakgrunnen. Vi speider etter moskus. Den er en hovedattraksjon her oppe. «Der er det noen!» en eldre dame ved siden av oss har fått øye på fire stykker på sletta nedenfor oss. I trygg avstand. De kan fort forveksles med steiner. Jeg kikker videre og ser en stein til i en snøfonn ved seterhuset på Vesllie. «Er det moskus?» tenker jeg. Men steinen ser helt urørlig ut. Så jeg heller i kaffe og finner nista. Praten og fokuset går tilbake til moskusene på sletta. Fem minutter senere kikker jeg tilbake på steinen i snøfonna. Den er tryllet bort. Magikeren er nok på fire bein.
Gjesten vår var veldig fornøyd etter turen. Hun hadde sett moskus for første gang og hun nådde turmålet sitt. Og jeg fikk nok en runde til utsiktspunktet mot vårt egentlige nasjonalfjell.
