Løse bein (og noen beinløse) i skisporet

av Geir Arne Hageland | 31. jan 2018

Venabygdsfjellet fikk vist seg fra flere sider i helga da Funkibator arrangerte langrennsweekend for Momentum. Alt fra klar himmel og sol til snøføyke. Heldigvis kom det dårligste været mens de fleste valgte å være sosiale inne. Men noen få trosset været og tok seg en tur i skisporet likevel. Fredag kveld var det stor aktivitet i smørebua. Skiinstruktør Kjartan kom med mange gode tips til ivrige deltakere som hadde mange spørsmål. “Skal vi skrape av alt igjen?” “Hvordan bruker man børsta?” “Hvor mange lag må vi ha?” Noen var også svært interessert i å høre litt om hans Paralympiske karriere.. Etter en herlig frokost lørdag var det ut på ski. Stående og sittende. Femten blå grader og knitrende snø bidro ikke til god gli. Det var kanskje greit da vi skulle ta et gruppebilde for Momentum. Ingen “glei” ut av bildet. Men vi kunne ikke stå lenge i den temperaturen for å holde varmen. Gruppa ble delt inn i to nivåer. De fleste gikk en runde til Spidsbergseter, og koste seg med varm kakao og vaffel. Jeg og Tatjana ble med Hans Emil og Kristin rundt en litt kortere løype. Vi måtte kjempe for hver meter. Snøen stoppet effekten av hvert stavtak i løpet av en halvmeter. Men været var så flott at vi ikke bet oss merke i at hastigheten var under to kilometer i timen. Det var bare å nyte naturen i fjellet. Så lenge vi rakk lunsjen, var alt greit. For å få litt variasjon, valgte vi å ha en stafett etter lunsj. De som ville ha en pause fikk gløgg og pepperkaker rundt bålet i lavvoen til hotellet. For jula varer vel helt til påske? De fleste syntes det var nok frisk luft for dagen etter dette. Men Åge, Kjartan, Hans Emil og jeg hadde lyst på måneskinnstur. Vi avtalte å dra klokken halv ni. I mellomtiden hadde snøværet kommet og det blåste litt opp. Det ble tur, men hodelyktene måtte vikariere for måneskinnet. Jeg og Hans Emil pigget sammen en runde på fire kilometer. Sporet hadde drevet igjen, så jeg fungerte som plog. Hans Emil slet seg framover etter meg. Det gikk ikke fort, men jeg ble veldig imponert over psyken og utholdenheten til min 76-årige turkamerat. Hver gang jeg snudde for å se hvordan det gikk, hilste han med et muntert “hei du!” Mannen hadde ikke noen planer om å gi seg. Vi brukte to og en halv time og han var ganske tom for krefter etter turen. Men det forhindret ikke en like lang tur på søndag. Deltakere med slike holdninger inspirerer til å lage flere arrangement. Det er en kunst å glede seg over hvert stavtak når kreftene røyner på. Hans Emil viser at vinteren kan være magisk. Ta gjerne en tur ut på ski – enten på fjellet eller i den lokale lysløypa!