Det durte i telefonen. Denne gangen lyden av en melding på Messenger. “Hei! Jeg er i et 70-årslag og har møtt en fantastisk dame du endelig skulle ha møtt! Hun har mottatt Mother Teresa International Millennium Award, The Government Social Worker Award, vunnet i Ridderrennet osv osv. Hun er helt enestående! Og hun kommer til Dovre på konfirmasjon lørdag. Får vi til et treff, mon tro?” Jeg rakk bare så vidt å lese denne teksten før det plinget på nytt: “Jeg fortalte om deg og hun sier «I HAVE to meet him»! “Noe overveldet over denne engasjerte forespørselen fikk jeg avtalt at jeg og Tatjana kunne komme syklende til Toftemo lørdag for å hilse på damen. Vips – der var vi bedt i konfirmasjon for å møte Lolly.
Været var helt perfekt for sykling lørdag. Vi var bedt til kaffen halv fem. For å ikke være helt gjennomsvette til en slik anledning, tok vi oss god tid. Likevel var vi der litt før tiden. På Toftemo ble vi møtt av foreldrene til konfirmanten som ønsket oss hjertelig velkommen. “jeg skal hente Lolly. Hun gleder seg til å møte deg!” Jeg sitter fortsatt på sykkelen og ser plutselig toppen av et hode over rekkverket. Der kommer en 140 cm høy indisk dame med et bredt smil ned rampa med krykker og hilser hjertelig.
Lorraine (Lolly) Raphael fikk polio som liten. Hun kommer fra en fattig familie i Kolkata (Clacutta). Etter kort tid ble hun plassert på et barnehjem (Dr. Graham’s Home) i Kalimpong. Der fortalte hun at hun hadde en fin oppvekst og unngikk å måtte tigge som mange barn med funksjonsnedsettelser ble henvist til. Hun var flink og arbeidssom på skolen. I tillegg var hun fast bestemt på å hjelpe fattige barn i India. Og det har hun tydeligvis gjort til gangs. Innsatsen hennes har vært så tydelig at hun har vunnet flere priser, deriblant Mother Theresa’s Award.
Lolly delte villig sin sterke historie. Om oppveksten, drømmene om å hjelpe andre, skolegang og etterhvert jobber der hun har fått påvirke og være en rollemodell. Vi satt nesten målbundet og lyttet. Men etter en stund sa hun “I really want to try your bike” “Certainly”, svarte jeg. “Do you want to try it now?” “Yes, please! Can I?”
Vi fikk en ekstra utfordring med sykkelen. Lolly er 140 cm. Og fothvilerne var tilpasset for en langbeint versjon av Geir Arne – altså 185 cm. Heldigvis hadde vi en håndverker i “salen” som hadde med seg noen finerplater i bilen. Det, og en stropp, gjorde underverker. Lolly fikk prøvd enda en ny ting. Hun var ganske redd for farten i starten, men ble fort tryggere. Hadde vi fått holde på en times tid til, hadde hun vært ustoppelig. Men hun viste raushet her og. Konfirmanten måtte jo også få prøve!
En ting er sikkert. Jeg angrer ikke på at jeg sa ja til å komme på konfirmasjonen. Kakene var gode og jeg møtte en veldig inspirerende dame Takk for at jeg fikk muligheten!
Dere kan lese mer om Lolly i Indian Express.
