Normalt sett klarer jeg meg veldig fint uten ledsager. Jeg er vant til å ordne ting selv og er nok i overkant selvstendig til tider. Derfor har jeg ved flere anledninger avstått fra muligheten til å ha en personlig slave under Ridderuka. Andre har trengt dem mer.
Læringsarena
Jeg vurderer det samme i år. Men så tenker jeg over et annet perspektiv. Ledsagerne er som regel ungdom som utdanner seg innen fysisk aktivitet i en eller annen form. Ridderuka er en del av utdanningen. Det gir oss en unik mulighet til å påvirke – og å bli påvirket. En læringsarena for både deltaker og ledsager. Og det er alltid spennende å bli kjent med nye mennesker.
Julie utfordrer meg allerede i mailen hun sender: «Jeg skal være din ledsager under Ridderuka og lurte litt på hvordan du ser for deg uka på Beito.» Spørsmålet er bra. Jeg må tenke nøye. Hva vil jeg egentlig ha ut av uka? Har jeg noen ambisjoner? De siste årene har jeg laget tur av Ridderrennet med termos og Kvikk Lunsj. Utover det har uka vært et langt gjensyn med gode venner. I utgangspunktet hadde jeg samme ambisjon i år. Men hva om hun forventer mer?
Det blir avstemt i slutten av mailen hennes: «Litt om meg: Jeg studerer sport management. Er trener for barn og ungdom i langrenn, og har selv drevet med dette på landsnivå. Samt har jeg drevet med terrengsykling. Jeg trives ute og tar meg like gjerne en god «påsketur» som en treningstur.» Tur er en mulighet.
Kunne ta utfordringer
Det er søndag. Jeg går opp foran en mikrofon i Beitohallen og sier navnet mitt. I salen sitter de som skal få tildelt sin ledsager. Det er alltid litt spennende å se om noen responderer på første forsøk. Få sekunder etter at «Geir Arne Hageland» runger i høyttalerne, står en solstråle foran meg. «Hei! Jeg heter Julie». «Hyggelig å møte deg,» svarer jeg uten å presentere meg ytterligere. Hun har jo nettopp reagert lynraskt på navnet mitt. «Du kan kanskje bli med ned å hilse på noen venner med en gang?» Hun nøler ikke med å si ja til det. Nå skal det sies at vennene mine er inkluderende og ufarlige. Men hun gir fortsatt et godt inntrykk på meg. Julie virker til å tåle utfordringer.
Omvendt inkludering
En sentral Funkibatorfilosofi er å inkludere. Det betyr også at jeg må inkludere andre i mine aktiviteter. Først da kan vi oppnå en felles forståelse. Jeg begynner å legge noen planer i hodet.
Vi starter ordinært på mandag med en skitur. Valget faller på tikilometeren. Jeg skjønner fort at jeg ikke trenger å bekymre meg for om hun holder følge. Det er snarere tvert imot. Jenta viser tydelig at hun har vært aktiv skiløper inntil nylig og er fortsatt skitrener. Jeg får også tidlig noen nyttige tilbakemeldinger på min teknikk.
Etter målgang tilbyr jeg henne å prøve min teknikk. «Du slipper ikke unna denne uka uten å ha satt deg på en piggekjelke.» Som sagt, så gjort.
Snooc i bakken
Tirsdag finner vi en annen aktivitet. I fjor oppdaget jeg en annen form for alpinkjøring. Snooc er en liten ski du sitter på nesten på bakkenivå. Jeg endte opp med å kjøpe en i fjor som ikke har blitt brukt mye. Likevel nok til at jeg har noen tilbakemeldinger til gründeren Cyril. Han kommer fra Frankrike for å være på Ridderuka. Så vi stikker opp for å møte ham. «Det MÅ du bare prøve!» er budskapet mitt. Responsen er like momentan. Julie tar utfordringen på strak arm.
DNT har også en fjelldag tirsdag. Den ble nesten avlyst på grunn av vær. Heldigvis snudde meldingene nok til at de har en bålplass oppe ved toppen av heisen. Vi ankommer på Snooc.
Påskevær
Resten av uka blir Julie kastet inn i nye utfordringer. Vi går på truger onsdag, hun tar selv initiativ til å stake med blanke ski ved siden av meg torsdag, og på fredag prøver vi Spike. Det er en «rullekjelke» som kan styres mye med vektfordeling. Alle utfordringer blir møtt med entusiasme. Jeg har virkelig fått tildelt et stjerneeksemplar av en ledsager.
Onsdagens vær er for øvrig så bra at vi må teste termosen og. Vi starter turen ved Helsesportsenteret. Men i stedet for å følge den slake traseen rundt tikilometeren, velger vi heller å gå opp vannledningen. Det er en litt brattere kneik som leder opp mot muligheter til avstikkere mot fjellet. Vi fortsetter videre oppover. I sekken er termosen. Det blåser litt, men vi finner en lun plass i sola for en velfortjent pause. Nedfarten mot stadion er atskillelig raskere. Jeg har alltid likt å begynne skiturene med oppoverbakkene. Det betyr som regel mer moro etter hvert. Intet unntak i dag.
Ridderrennet
De siste årene har jeg og Kjetil hatt et felles konsept under selve Ridderrennet. Vi har kjørt i tur-tempo og har hatt med litt mat og drikke for å ta en rast underveis. Fredag ettermiddag forteller Kjetil meg at han har kjøpt kondomdress. Da skjønner jeg at årets renn blir i konkurransemodus. En stor utfordring med mitt treningsgrunnlag i år. Nå er det Julie sin tur til å bruke sin kompetanse.
Jeg starter relativt kjapt. Målet er å holde hele runden. Etter fire kilometer er vi omtrent på toppen av løypa. Nå er jeg sliten! Trøkket i stavtakene blir betraktelig dårligere. Da starter motivatoren Julie. Hun ser åpenbart at jeg blir sliten og starter arbeidet. «kom igjen nå! Bra, Geir Arne!» hører jeg flere ganger. Og slik hjelper. Til slutt kommer jeg i mål på litt over 46 minutter. Det er ikke noen stor plassering, men jeg må bare være fornøyd. Jeg var i alle fall veldig fornøyd med motivatoren!
Tro på ungdommen
Vi som har en funksjonsnedsettelse er ofte opptatt av inkludering. Noen ganger hevder jeg at vi er mindre opptatt av å inkludere. Inkludering er ikke ensidig. For å oppnå respekt og forståelse må det åpnes i begge retninger. Derfor velger jeg å ha ledsager. Jeg lærte mye av Julie om hennes verden, og jeg håper hun fikk nye perspektiv ved å være min ledsager på Ridderuka. Min konklusjon er at uka med henne forsterker min tro på ungdommen og framtiden hvis vi skal oppnå et mer inkludert samfunn. Takk for en hyggelig og givende uke!
