Mot alle odds! Kameratgjeng med friske bein og armer lar hockeyskøytene ligge igjen i boden og setter seg inn i min situasjon, bokstavelig talt. Frostrøyken ligger lavt over Lillehammer denne desembermorgenen når Mjøsa Pikes arrangerer kjelkehockeyturnering med meg i spissen.
Hvem hadde trodd det egentlig. At en liten by ved foten av Gudbrandsdalen, skulle stille kjelkehockeylag med bare egne spillere i en nasjonal turnering? Folkens! Mjøsa Pikes har vunnet sin første kamp. I harde dueller mot VIF1, VIF2, Nærbø/Moss, Skien/Rosenborg og Bergen nådde vi vårt første mål, vi vant èn hockeykamp!
Det er 1.desember, adventstid og World Cup i ski på Lillehammer. En hektisk hverdag som toppes med pepperkakebaking og julemarked. Det skulle allikevel ikke mangle på folk som ville stille opp på nasjonal kjelkehockey turnering i Ungdomshallen på Lillehammer! Det er ikke sikkert dere helt forstår hvor glad jeg er. Hva som bobler inni kroppen min når jeg forteller dere dette. Nå har vi klart det! Lillehammer har vunnet sin første kamp med KUN Mjøsa Pikes spillere! For første gang siden oppstarten i 2014 stilte vi med 100% eget lag og var naturlig nok veldig spent på hvordan dette skulle gå. Første kamp lørdag 1.desember spilles mot VIF2.
Tydelig preget av litt tidlig start en lørdagsmorgen, ankommer gutta hallen og slenger hockeybagene inn i garderoben, ut av boomblasteren dundrer sangen «One Pike Two» Jeg var tidlig på`n, ikke vanlig til meg å være men denne dagen hadde jeg gledet meg så sykt lenge til. Laget gjør seg klart. Kjelker pakkes ut, ispigger sjekkes, hockeyutstyret kles på lag for lag. Alle vet at inne på isen er det ingen «kjære mor» og beskyttelsen må være på plass. Vi skal ut i ilden mot 4 landslagsspillere og setter inn topp giret, Mjøsa Pikes er klare! Etter en heftig «krig» på isen ender det 0-4 og VIF2 «går» seirende av banen. Mjøsa Pikes er godt fornøyd med resultatet, motstanderne har spilt hockey i mange år og laget mitt får til det vi har øvd på, på trening. Adrenalinet koker og jeg kjenner på gleden over endelig å få spille en hard kamp, med tøffe taklinger, harde møter med vantet og action. Jeg sklir sist ut av banen og ser to av medspillerne mine, reise seg opp og tar kjelkene under armen på vei til garderoben. Tvillingbroren min, og søskenbarnet mitt friske og raske på to bein. De og flere kamerater har fulgt meg på treninger og er nå faste spillere på kjelkehockey. Fordi de har lyst! Fordi de synes det er tøft!
Fra kantina lukter jeg mamma’s hjemmelagde vafler. Fra sekretariatet hører jeg «VIF vinn fire-null» fra søstra mi og på tribunen har vi heiagjeng med unger, tanter, venner som bråker med kubjeller! Det får meg til å tenke, hvorfor er alle med på dette? De kunne jo vært på World Cup, på julemarked eller hjemme og pynta til advent. Men alle her har prioritert å være med på kjelkehockeyturnering på Lillehammer?! Jeg løfter meg opp fra kjelken til rullestolen og triller inn i garderoben, der er stemning bra og latteren sitter løst. «Detta va artig» og jeg ser at folk virkelig har kosa seg. De er med fordi de synes det virkelig er gøy! De kunne valgt å være med på en mer «vanlig» idrett, de kunne valgt en idrett for funksjonsfriske. I Mjøsa Pikes er vi en miks av mennesker med eller uten funksjonsnedsettelser. Plutselig slår døra opp og søster mi kommer inn for å gratulere oss med seiren over Nærbø/Moss. Hun snubler over en fot som ligger slengt på gulvet og går på hodet over en rullestol, før hun lander med trynet ned i en velduftende hockeybag. Broren min kikker en ekstra gang på Erik, som sier: «send meg foten min».. så jeg får kommet meg på «beina». Petter får tak i foten og slenger den over. Det er mye utstyr i garderoben. Musikken jaller i veggen og alle ler. Jeg er evig takknemlig for at personer har lyst til å bli med på «min idrett»!
