Japan – For en opplevelse

Tiden er kommet for å prestere og vise seg frem på landslaget i kjelkehockey! Det er nå det gjelder og landslagssjef Espen Hedge skal ta noen viktige valg. Vi skal til Japan for å trene, men for meg handler det alt om å få vist seg frem, fordi det er nå uttaket til Paralympics skal skje. Japan, Italia, PL — PyeonChang2018. Jeg må klype meg i armen. For 16 år siden lå jeg på Sunaas sykehus og var i opptrening etter skaden i ryggen. Jeg skulle forberedes til et liv i rullestol. Nå skriver vi 22.januar 2018 og når du leser dette er jeg på ny turnering i Italia, jeg er så sykt nærme en plass på laget til PL.

I forkant av turen har vi fått en akklimatiseringsplan og med 8 timers tidsforskjell fra Norge til Japan måtte vi starte i romjula å snu døgnet, leggetid nyttårskvelden 20.00! Jadda! Alle som kjenner meg, vet at denne retningen å snu døgnet på, ville bli en utfordring. Men siden jeg liker utfordringer så var det bare å kjøre på! Nyttårsaften kl.19.00 står Tove på kjøkkenet og disker opp med med nydelig mat, Viktoria på 3 og et halvt år er helt elektrisk og gleder seg vilt til rakettoppskytingen i nabolaget skulle starte…kl.24. Jeg må innrømme at denne «kampen» vant familien. Helt fortjent!

2.januar begynner samlingen for landslaget, og jeg har sommerfugler i magen. Ikke bare fordi jeg skal til Japan, men fordi jeg skal sitte på et fly i 11 timer! Jeg bekymret meg virkelig for toalettfasilitetene på flyet, nettopp fordi jeg, som alle andre, liker å klare meg selv. Med et kjempe bra støtteapparat viste dette seg ikke å være noe problem. Hver andre time kom en av dem og spurte om jeg måtte på do. Joda, behovet kom og da ble jeg trillet i en rullestol beregnet for de smale radene i flyet, til toalettet, ja så var det litt trangt. Men det gikk fint. Rett og slett unødvendig å bekymre seg for.

Vel fremme i Japan var det 5 timers busstur før vi var fremme i Nagano, OL byen fra 1998, noe som bragte gode minner om «Nagano Olympisk 1998» spillet, som jeg spilte på datamaskinen til en kompis når jeg var 12 år. Hallo liksom…20 år senere, så er jeg er for å trene i denne byen, for å kjempe om en plass til PL. Vi startet med sightseeing i byen og jeg har tatt ut litt cash for å være sikker på å få kjøpt meg en kaffe eller annet små ting som jeg kan ta med hjem. Jeg kjøper meg en kaffe som koster 485 yen. Dama bak kasse gir meg 15 yen tilbake, ca 1krone. Jeg tenkte at disse småmyntene trenger jeg ikke.. Og prøver «keep the change» Det var ikke mulig og dama bak kassen insisterer på at disse pengene skal jeg ha. Jeg merket der og da at det er kulturforskjeller mellom Norge og Japan. På hotellet googler jeg litt for å unngå flere «blemmer» og finner ut at driks blir sett på som uhøflig. 

Første kamp spilles mot Japan, jeg er rett og slett drit spent! Vi vinner solid hele 8-0! For en start! Etter mange kamper og harde taklinger har vi klart å komme oss til finale mot Sør-Korea. Vi gjør en bra match men klarer ikke å sette puckene i mål og ender med å tape kampen. Men vi vant en sølvmedalje! Tilbake i garderoben kommer noen med en liten plastikkpose med noe oppi. Romnummeret mitt står på posen og jeg lurer på hva i alle dager dette kan være. Har jeg klart å glemme noe? Oppi finner jeg en 50cents mynt, tilsvarende 4norske kroner. Jammen har jeg gjort en blemme igjen, jeg la igjen driks på rommet. Da har de altså fraktet en mynt fra hotellet og bort til ishallen, 15min kjøring for å forsikre meg om at driks det driver vi ikke med i Japan. Men sølvmedaljen har jeg ærlig og redelig fortjent, den får plass i sekken, sammen med gode kamper og en fantastisk opplevelse av Japan!

ありがとう日本