Opprinnelig publisert 10. februar 2012
Ingen Grenser sin andre sesong ble en enorm mediasuksess der 1,4 millioner seere fulgte målgangen på Snøhetta i siste episode. Med erfaring fra forrige ekspedisjon, forundrer det meg ikke at det kommer kritiske bemerkninger. Den gangen fikk jeg selv anledning til å kommentere Per Solvang sin uttalelse om at det kan betraktes som et Freak Show. Denne gangen kommer kritikken fra det minst overraskende holdet – organisasjoner som representerer funksjonshemmede.
Jeg unnlot nok ikke å bli provosert av dette, og vil derfor se dette fra to sider.
Politisk og samfunnsmessig ser vi fortsatt at effekten av inkluderingstiltak ikke vises i stor grad i yrkesdeltakelsen. I følge SSB sin arbeidskraftundersøkelse er sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede fortsatt lav og den har holdt seg stabil på litt over 40 prosent i flere år. Det er mange sider ved dette og jeg tror alle parter må ta sin del av ansvaret.
Næringslivet kan sikkert kritiseres for å opprettholde tradisjonelle arbeidsmetoder og ansettelsesformer som forhindrer fleksibilitet og tilrettelegging. Det er helt klart mange arbeidsgivere som fortsatt ser funksjonsnedsettelser, eller «freaky» funksjonalitet, som en byrde for ansettelser. Men jeg har også snakket med ledere som gjerne skulle ansatt funksjonshemmede. Problemet er bare at ingen søker. Venter vi på at samfunnet skal kaste jobbene etter oss?
Et viktig poeng med inkludering er å anerkjenne seg selv som en ressurs. Da er det snakk om et salg. Alle som søker en jobb må selge sine egenskaper. Her er det snakk om faglig kunnskap og personlige egenskaper. Måten problemstillingen angripes på av de som hevder å representere funksjonshemmede fører ofte til at vi (funkiser) heller blir framstilt som ofre enn ressurser. I tillegg så forsterker uttalelser som Berit Vegheim sitt innlegg i Aftenposten stigmatiseringen og båssettingen av funksjonshemmede i stedet for det som er viktig – individet og dets egenskaper. Den synliggjøringen er vårt eget ansvar. Vi kan ikke vente på å bli inkludert. Vi er selv ansvarlige for å inkludere oss selv! Jeg mener at Ingen Grenser viser individene med deres individuelle og kollektive egenskaper uavhengig av om de mangler armer, bein, syn eller hørsel.
Min personlige motivasjon for å søke som deltaker på Ingen Grenser i 2009, var utfordringen med å få gå ute i 30 dager fra Bottenviken til Atlanterhavet. Og det mest spennende med det var at vi skulle jobbe som et lag der alle sammen skulle nå målet sammen. Vi ble avhengige av å finne de beste egenskapene i hver enkelt og utnytte de best mulig til fellesskapets beste. Jeg lærte mye om andres begrensninger og styrker på denne turen. Og jeg brøt ned mange fordommer i løpet av de 30 dagene vi var på tur. Dette synes jeg også kom fram på TV serien. Tilbakemeldingene jeg har fått fra opinionen tilsier også at de har skjønt hva som var innsalget til Mastiff for å få dette sendt på NRK: å kunne vise ressurser og sterke personlige historier. Min erfaring med Mastiff og NRK er at de behandlet oss med stor respekt og laget en TV serie som reflekterte turen. Og vi var 11 mennesker som så 500 kilometer på tur som en spennende utfordring. Andre har helt andre utfordringer de må møte. Fortsatt kan mye sammenstilles. Det handler om å handle og å samhandle. Det handler om å kjenne seg selv og å tørre å strekke seg litt lenger. Det handler om å ikke gi opp.
Personlig har jeg store problemer med å definere personer som funksjonshemmede. Alle er faktisk funksjonshemmede i gitte situasjoner. Begrepet fungerer ikke som en merkelapp på en person, men kan fungere på evner. Jeg fant tidlig ut at jeg ikke burde satse på en fotballkarriere fordi jeg har amputert to bein. Idar Vollvik fant ut at han var rimelig dysfunksjonell som aksjespekulant. Fortsatt kan vi være fullt ut konkurransedyktige på andre områder.
Berit Vegheim sin uttalelse i Dagsnytt 18 og hennes innlegg i Aftenposten oppfatter jeg som et behov for å opprettholde en avstand mellom funksjonshemmede og «normale». Hun bidrar selv til å dyrke en stigmatisering ved å fokusere på funksjonshemningene til deltakerne i stedet for den prestasjonen det er å hoppe opp på en arm fra foten av Snøhetta, eller å bære alle andres sekker i flere runder for å avlaste de som ikke orket den belastningen. Kanskje burde hun snakke med flere av de som har sett serien før hun ilegger dem deres holdninger. På meg virker Vegheim vel så fordomsfull som dem hun kritiserer.
