Ingen Grenser et freakshow?

av | 10. feb 2012

Opprinnelig publisert 10. februar 2012

Ingen Grenser sin andre sesong ble en enorm mediasuksess der 1,4 millioner seere fulgte målgangen på Snøhetta i siste episode. Med erfaring fra forrige ekspedisjon, forundrer det meg ikke at det kommer kritiske bemerkninger. Den gangen fikk jeg selv anledning til å kommentere Per Solvang sin uttalelse om at det kan betraktes som et Freak Show. Denne gangen kommer kritikken fra det minst overraskende holdet – organisasjoner som representerer funksjonshemmede.

Jeg unnlot nok ikke å bli provosert av dette, og vil derfor se dette fra to sider.

Politisk og samfunnsmessig ser vi fortsatt at effekten av inkluderingstiltak ikke vises i stor grad i yrkesdeltakelsen. I følge SSB sin arbeidskraftundersøkelse er sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede fortsatt lav og den har holdt seg stabil på litt over 40 prosent i flere år. Det er mange sider ved dette og jeg tror alle parter må ta sin del av ansvaret.

Næringslivet kan sikkert kritiseres for å opprettholde tradisjonelle arbeidsmetoder og ansettelsesformer som forhindrer fleksibilitet og tilrettelegging. Det er helt klart mange arbeidsgivere som fortsatt ser funksjonsnedsettelser, eller «freaky» funksjonalitet, som en byrde for ansettelser. Men jeg har også snakket med ledere som gjerne skulle ansatt funksjonshemmede. Problemet er bare at ingen søker. Venter vi på at samfunnet skal kaste jobbene etter oss?

Et viktig poeng med inkludering er å anerkjenne seg selv som en ressurs. Da er det snakk om et salg. Alle som søker en jobb må selge sine egenskaper. Her er det snakk om faglig kunnskap og personlige egenskaper. Måten problemstillingen angripes på av de som hevder å representere funksjonshemmede fører ofte til at vi (funkiser) heller blir framstilt som ofre enn ressurser. I tillegg så forsterker uttalelser som Berit Vegheim sitt innlegg i Aftenposten stigmatiseringen og båssettingen av funksjonshemmede i stedet for det som er viktig – individet og dets egenskaper. Den synliggjøringen er vårt eget ansvar. Vi kan ikke vente på å bli inkludert. Vi er selv ansvarlige for å inkludere oss selv! Jeg mener at Ingen Grenser viser individene med deres individuelle og kollektive egenskaper uavhengig av om de mangler armer, bein, syn eller hørsel.

Min personlige motivasjon for å søke som deltaker på Ingen Grenser i 2009, var utfordringen med å få gå ute i 30 dager fra Bottenviken til Atlanterhavet. Og det mest spennende med det var at vi skulle jobbe som et lag der alle sammen skulle nå målet sammen. Vi ble avhengige av å finne de beste egenskapene i hver enkelt og utnytte de best mulig til fellesskapets beste. Jeg lærte mye om andres begrensninger og styrker på denne turen. Og jeg brøt ned mange fordommer i løpet av de 30 dagene vi var på tur. Dette synes jeg også kom fram på TV serien. Tilbakemeldingene jeg har fått fra opinionen tilsier også at de har skjønt hva som var innsalget til Mastiff for å få dette sendt på NRK: å kunne vise ressurser og sterke personlige historier. Min erfaring med Mastiff og NRK er at de behandlet oss med stor respekt og laget en TV serie som reflekterte turen. Og vi var 11 mennesker som så 500 kilometer på tur som en spennende utfordring. Andre har helt andre utfordringer de må møte. Fortsatt kan mye sammenstilles. Det handler om å handle og å samhandle. Det handler om å kjenne seg selv og å tørre å strekke seg litt lenger. Det handler om å ikke gi opp.

Personlig har jeg store problemer med å definere personer som funksjonshemmede. Alle er faktisk funksjonshemmede i gitte situasjoner. Begrepet fungerer ikke som en merkelapp på en person, men kan fungere på evner. Jeg fant tidlig ut at jeg ikke burde satse på en fotballkarriere fordi jeg har amputert to bein. Idar Vollvik fant ut at han var rimelig dysfunksjonell som aksjespekulant. Fortsatt kan vi være fullt ut konkurransedyktige på andre områder.

Berit Vegheim sin uttalelse i Dagsnytt 18 og hennes innlegg i Aftenposten oppfatter jeg som et behov for å opprettholde en avstand mellom funksjonshemmede og «normale». Hun bidrar selv til å dyrke en stigmatisering ved å fokusere på funksjonshemningene til deltakerne i stedet for den prestasjonen det er å hoppe opp på en arm fra foten av Snøhetta, eller å bære alle andres sekker i flere runder for å avlaste de som ikke orket den belastningen. Kanskje burde hun snakke med flere av de som har sett serien før hun ilegger dem deres holdninger. På meg virker Vegheim vel så fordomsfull som dem hun kritiserer.

Se også

En mann med lue, kort skjegg og kørke klær står ved et brennende bål. Stoler og et tre i bakgrunnen
jan 23 2025

Friluftslivets år tennes med bål på Stuttbeintgården

Det er nesten vindstille og noen få minusgrader. Klokken nærmer seg fem den 18. januar og mørket siger på. Stoler er plassert under grana i hagen og bålet er bygget. Da...
En mann med rød jekke sitter på en skikjelke i skisporet. Skog og fjell i bakgrunnen
jan 11 2025

Vinterens skidebut.

Hvert år er ambisjonen å komme seg på ski i vintersesongen før nyttår. I år måtte jeg referere til den julianske kalenderen for å oppfylle forsettet. Dalende motivasjon...
En mann står på en stein og speider utover fjellet
des 27 2024

Erfaringer 2024: klar for et enda mer bevisst liv

Det siste året ble på ingen måte som planlagt. Noe skremte meg skikkelig. Nok til å få et enda mer aktivt forhold til endringene jeg ønsker. Sårbar helse Snart senker...
En mann stamper i snø og drar på en pulk
des 11 2024

Den store utfordringen

«Hittil har dette vært ganske enkelt. Utfordringen kommer fra vi går ut av døra og må legge opp vårt eget løp.» Tilbakemeldingen min i evalueringen av oppholdet fikk...
Et stativ med fuglekasser på en gressplen. I bakgrunnen en bygning.
nov 06 2024

Learning to fly (again)

Snart er jeg halvveis i oppholdet på Lovisenberg. Målsettingen var å bli trygg på kroppen igjen. Og jeg er på god vei. I sommer var jeg svært usikker. Jeg tok ikke...
En mann står i et rom ved siden av en rullestol, en koffert og to hjul . Han har en sekk på ryggen. I bakgrunnen er det biljardbord
okt 24 2024

Klar for rehabilitering

Så er jeg endelig her. Godt installert på Lovisenberg Rehabilitering. Nå venter fire uker med avklaringer, testing og trening for å forstå min nye situasjon som...
Tekst: Take the risk or lose the chance
mai 24 2024

Interndiskusjon i hodet (prokrastinering)

Det siste året har jeg hatt mange diskusjoner med meg selv. Som regel forløper det seg slik: «Her var de en interessant artikkel. Dette burde jeg skrive om.» «Hvorfor...
Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....