Jeg er på kartleggingsoppdrag på Dombås. Godt bøyd over et vater for å lese av helningen i en bakke, ser jeg mange korte personer i gule vester komme gående oppover. De har med seg tre voksne. Det er barnehagen på tur.
Nysgjerrigheten er merkbar. Ungene ser sjelden så korte voksne. Særlig med legger av metall. Heldigvis er Dovre et så lite samfunn at barnehagelæreren kjenner meg.
Hvorfor er du sånn?
«Hei Geir Arne! Hun her lurte på om du har robotbein.» En liten jente kikker ganske blygt mot meg.
«Disse er ikke så robotaktige, men jeg har også andre bein som har en liten datamaskin i seg»
Læreren retter seg mot jenta: «Tror du Geir Arne vil vise oss beina.» Alle ungene ser både forventningsfulle og litt forundret ut.
«Selvsagt kan jeg det», svarer jeg og setter meg ned på bakken. For her er det noen spektakulære egenskaper å vise. «Vil dere se noe rart?». Ingen sier noe, men flere nikker.
«Se her.» Jeg trykker inn en knapp og vrir foten 360 grader. Øynene blir stadig større hos ungene. «Og hvis jeg skrur på den her, så skjer dette». Etter få sekunder er Geir Arne demontert med foten i hånda. Heldigvis ble ikke ungene veldig redde og en spør. «Hvorfor er du sånn?»
Fryser ikke på tærne
Nå fikk jeg behov for å vite litt mer om ungene: «Hvor gamle er dere da?»
«De her er fire,» kommer det fra barnehagelæreren, Hun ble umiddelbart korrigert av en gutt. «Jeg er så gammel!», sier han og rekker opp tre fingre.
«OK. På den alderen hadde jeg enda rarere bein som ikke virket godt. Så de tok bort mine bein fra kneet da jeg var fem år. Og nå har jeg disse her. De klarer jeg å gjøre mye med. Jeg fryser ikke på tærne heller». Den spøken tok nok de voksne best og reddet situasjonen med: «Er ikke det fint?». Ungene nikket.
«Men nå får vi gå videre til minneparken», avslutter barnehagelæreren. Det var dagens turmål. Følget gikk disiplinert på rekke selv om noen måtte snu seg for å se mer på han som koblet av foten.
Det andre møtet
Dagens informasjonsrunde var imidlertid ikke over. Bare femti meter lenger nede i bakken kommer en gutt bærende på en sparkesykkel. Tydeligvis en elev på skolen.
«Hei!», sier han. «Har du robotbein?»
«Disse er ikke så avanserte,» sier jeg og lurer på om jeg burde melde meg på en casting for en science fiction film med slike referanser. «Men jeg har bein med kneledd som er elektroniske.» Denne gutten var både eldre og såpass (positivt) nysgjerrig at jeg forklarte litt nøyere. Han fulgte interessert med. «Hva har skjedd med beina dine?» var neste spørsmål.
«Jeg var født med en skade og tok dem vekk da jeg var liten. Så dette er min normale situasjon. Da har jeg blitt vant til å finne løsninger. Jeg tror at de som mister et bein som voksne ofte har det vanskeligere».
Hvor store sko?
Han nikket bifallende, men var ikke helt ferdig med intervjuet. «Hvordan vet du hvor store sko du skal ha da?»
«Det er et godt spørsmål. Jeg kan egentlig velge selv, for de kan sette på så store føtter jeg vil. Da må jeg tenke på både balanse og Hvor lett det er å gå. Større føtter gir bedre balanse, men er tyngre å tråkke over. Og, så gidde jeg ikke å ha for mange sko. Derfor velger jeg samme fotstørrelse på korte og lange bein. Selv om det er vanskeligere å balansere på de lange». Han ser ettertenksomt på meg og nikker. Nå var det tid for å bearbeide informasjonen.
«Takk for spørsmålet! Jeg synes det er bra du tør å spørre.»
«Ja,» svarer han. Litt usikker på om han skal spørre mer. Men etter hvert sier han «ha det» og begynner å gå.
«Ha en fin dag!» avslutter jeg og håper jeg har økt forståelsen for alternative normaliteter. Uansett føltes det berikende for meg med vitebegjærlige unger.
