Når jeg forteller historien min til mennesker jeg møter, er medlidenhet en naturlig reaksjon. Ja, livet mitt forandret seg drastisk den dagen jeg klatret opp i et tre, falt ned og ble lam fra livet. Jeg har tøffe dager, som alle andre. Det jeg heller vil fokusere på, er hvilket «vinnerlodd» vi fikk, vi som bor i Norge. Jeg har en aktiv hverdag og deltar på lik linje som alle andre i det sosiale livet, takket være gode velferdsordninger.
I sommer var jeg aktivitetsleder på Camp Spinal, aktivitetscamp for personer med ryggmargsskade. Alle de norske deltakerene kom med tipp topp rullestoler, god kjennskap til sitski, armsykkel eller annet aktivitetsutstyr og i tilpassede biler som legger tilrette for et aktivt liv. Utstyr som i all hovedsak betales av staten Norge, med liten egenandel fra deltakeren selv. Alt settes i perspektiv, når det på samme aktivitetscamp kommer deltakere fra andre land, med utilpassede rullestoler på 25 kilo, 20 kilo tyngre enn min! De får lite eller ingenting og har ikke samme mulighet til å fortsette sitt aktive liv, eller være yrkesaktive. Jeg kan høyt og tydelig fortelle deg som leser dette, at jeg er «heldig» som er skadet i Norge!
Jeg kjører sitski i Hafjell, sykler fjellturer og på Mjøsa er det vannski som gjelder. Hvordan fungerer dette med transport, tenker du kanskje? Jeg kjører bil! En trygg og god bil, som er ombygd for meg. Jeg deltar i samfunnet på så og si samme måte som alle andre. Mulighetene vårt norske velferdssystem gir meg, har vært med på å bidra til at jeg har et verdig liv. Mitt liv i rullestol er tilrettelagt. Min lammelse, lammer ikke den personen jeg er. Jeg kan delta på sosiale arenaer, være med venner og leve et aktivt liv. Jeg har jobb, betaler skatten min med glede og er stolt i rollen som kjæreste og pappa.
Kjære Norge! Et hjertens tusen takk! Godt nytt år! 2018 er åpnet og jeg gleder meg vilt!
