Vi liker å dra bort på høsten. Etter at fargene har forsvunnet er det behov for litt avveksling. Et fint avbrekk før vinteren og fine, snødekte vidder.
I år satte vi av to uker. Men etterhvert kom det en del i veien. Det er ofte en større utfordring når vi velger litt uvanlige ferieturer og vi er engasjert i så mye forskjellig ellers. Derfor ble tiden skrumpet inn før vi bare måtte låse siste del. Men fortsatt hadde vi ikke bestemt mer enn at vi krever femten grader.
«Skal vi ta sjansen og se på restplasser helt opp mot avreise?» spurte Tatjana.
«Kan være moro det Vi prøver.»
Etterhvert sirklet vi oss stadig mot Kanariøyene. Men fortsatt var begge skeptiske til de store turistmaskinene. Mitt mål med å reise på ferie er helst å oppleve noe autentisk. Ikke oppsamlinger av nordboere som kun skal få mest mulig sol og varme uten tanke på ringvirkninger. Så da valgte vi Tenerife…(!)
Hotelljungel
Tenerife er omtrent på størrelse med Skjåk kommune. På øya er det et variert klima med store variasjoner mellom nord og sør. Og i mellom finner vi Spanias høyeste fjell og verdens tredje største vulkan – Teide. Nå preges øya totalt av turisme. Mer enn 5 millioner kommer på besøk hvert år. Hvis alle besøkende et like lenge som oss, betyr det 35 millioner gjestedøgn. Om det hadde vært jevnt fordelt over hele året, tilsvarer det mer enn 95000 fylte senger hver natt.
Tatjana et dyktig på å velge hotell. Det har jeg allerede god erfaring med. Denne gangen bodde vi i en litt mindre by nordvest for de største hotelljunglene Los Christianos og Playa de las Americas. Heldigvis for det. To steder som opprinnelig var bittesmå fiskerlandsbyer, er overfylt av solbadere i ekstravagante anlegg. Det var enda bedre at hotellet vårt må i utkanten med mot stranden i Callao Salvaje. Da slapp jeg unna noen av de menneskene som virkelig kan gjøre en ellers så rolig sjel aggressiv. Innkastere på restauranter står ikke høyt i kurs. Uten dem gikk det an å få følelse av ro.
Teide by Night
Vi hadde ikke mange planer før avreise. Tatjana hadde nok flere forestillinger om hva ferien skulle gi enn meg. Hun er mer glad i solsenger og varme. Jeg trenger flere avbrekk. Da vi kom fram, så vi over tilbudene. Og vi bestemte oss for å gå på Apollo sitt informasjonsmøte. Det var flere utflukter på programmet. De aller fleste involverte buss over ganske lang tid. For meg er buss og fly ganske likestilt. Trange seter og transportmidler jeg tror fordi jeg må. Sjelden fordi jeg vil. Men en tur virket mer interessant. Teide by Night tilbød tur opp i nasjonalparken med solnedgang, middag og stjernekikking.
Da vi ble plukket opp, var vi litt forutinntatte og skeptiske. Den første halvtimen på bussen bedret ikke holdningen. Vi plukket opp deltakere på en store resortene. Mennesker som har klassiske stereotyper av sydenturister i våre øyne. Og guiden sa ingenting.
Plutselig skjedde det litt mer. Da vi begynte å stige mot fjellet, begynte guiden å prate. Vi kjørte litt vekk fra hotelljungelen og mot mer levende områder der vi kunne fornemme at det bodde mennesker fast. Bratte skråninger, jordbruk i terrasser og små landsbyer. Vi stoppet ved en landsby for å ta en liten rast.
Nasjonalpark
Etter tisse- og kaffepause fortsatte vi oppover. Vegetasjonen endret seg. Vi var midt i skylaget. Her var det furuskog og tåke. Utover det var det fortsatt ganske goldt. Trærne klamret seg fast på lavaen.
Rundt oss var det nå nasjonalpark. Det var klare begrensninger på hvor og hvordan i kunne bevege oss i parken. Hovedpoenget var å holde seg til stiene. Ikke noe problem for oss å overholde som var passasjerer i en buss.
Ved rundt 2100 meter over havet nådde vi tregrensen. Vi var i en caldeira, et søkk i terrenget. Ser ut som et stort krater. Terrenget rundt oss bar sterkt preg av vulkansk aktivitet. Lavaen må på alle kanter i forskjellig struktur og farge. Noen små busker vokste noen steder. Ellers virker det som et månelandskap.
Solnedgang.
“We are now going to a Viewpoint to watch the sunset. Here we are serving champagne. Or, we are not. We are serving cava. Because it is Spanish and it is much better.” Guiden var tydelig på sin holdning til drikke. Vi hadde ikke noe imot det. Bussjåføren serverte oss hvert sitt glass og vi forberedte oss på at solen skulle ned. Det tok litt tid. Den sørget bussjåføren for å forkorte med påfyll av cava og hjelp til å fotografere oss. Så kom han enda en gang med påfyll og nå med nøtter. Nå nærmet solen seg horisonten. Lyset fikk et kraftig rødskjær. Vi kunne nyte det i stillhet. Eller nesten stillhet. For det passerte noen biler bak oss.
Middag ved runde bord
Etter solnedgang fortsatte vi innover nasjonalparken i mørket. Målet var en restaurant hvor vi skulle få middag. Følelsen av masseturisme økte igjen. Restauranten åpnet dørene da vi kom og hele bussfølget ble geleidet inn. Det positive der inne var at vi ble plassert ved runde bord. Vi havnet sammen med to unge damer fra Wolverhampton, et lærerpar fra Oxford og et par fra London hvor han eide to trafikkskoler og hun var rektor ved en fransk skole. Hun var også opprinnelig fransk. Kjøreskoleeieren var ekspert i smalltalk. Så det var ikke stille lenge av gangen. Moro å bli kjent med nye mennesker. Middagen var også god nok.
Høydepunktet på turen var likevel stjernekikkingen. Her kom guiden til sin fulle rett. Vi fikk en god innføring i stjernehimmelen. Nasjonalparken er godt kjent for spesiell god utsikt til stjernene. Det er ingen lysforurensning.
Leiebil
Vi brukte mesteparten av de tre første dagene ved bassenget. Solen stekte godt. Bassenget var derfor en nødvendighet. Vi fant også ut at det kunne være veldig greit å få kommet seg litt rundt på øya. Så vi begynte å se på mulighetene for å leie bil. Valget falt på et leiebilfirma drevet av en lokal danske. Han var ikke særlig komfortabel med norsk, så vi forholdt oss til engelsk. Resultatet ble leiebil i to dager. En blå Toyota Yaris, noe som er en passende størrelse i trafikken på Tenerife. Tatjana ble min privatsjåfør.
Den første dagen ville vi utforske kysten på vest- og nordsiden. Vi kjørte til Los Gigantes først for vi kjørte over mot nord. Trollstigen blir barnemat sammenlignet med noen av veiene på Tenerife. Det var smalt og svingete. Det gikk opp og ned. Dalene var alle og bratte. Midt oppi dette fant vi landsbyen Masca. Vi hadde lyst på noe å drikke, så vi stoppet og gikk ned mot landsbyen. Parkeringen var på utsiden og vi gikk ned en brosteinsbelagt gangvei. Den var såpass bratt at jeg var litt skeptisk til å gå ned der på proteser (de lange beina). Men jeg tok sjansen med en trygg hånd å holde i.
Vi fant en liten kafé. Kombinert med suvenirer. Stedet baserte seg på besøkende. Vi ombestemte oss og kjøpte is i stedet for drikke. Det satt vi med god utsikt mens et par bussgrupper prøvde å lokalisere doene. Så begynte det å regne litt. Små dråper fuktet brosteinen som nå ble såpeglatt. Det var ikke bare protesebrukeren som slet med å komme opp bakken til parkeringen igjen. Et godt rekkverk ble redningen. Mulig de hadde lagt steinene der med hensikt for å holde på gjestene lenger.
Småveiene vi kjørte var fascinerende. Men de tok lang tid. Derfor bestemte vi oss for å ta motorveien tilbake et siste stykket. Dagen hadde vært lang nok.
Pico de Teide.
Bussturen til Teide ga mersmak. Vi fikk lyst til å se mer av området. Kanskje vi kunne nå toppen? Spanias høyeste fjell var så nære. Den sjansen kunne vi ikke la gå fra oss.
Å nå toppen viste seg å være litt mer komplisert enn i norske fjell. Pico de Teide kan kun bestiges med tillatelse fra myndighetene. Det er for å begrense trafikken opp. Selve nasjonalparken har cirka 4 millioner besøkende i året. Fra foten av platået er det nesten 1400 meter opp. Brorparten av den strekningen kan vi fraktes med taubane. Men fra 3550 meter over havet til toppen er det kun tilgang om du har søkt.
Trafikken på taubanen var en annen flaskehals. Vi forsøkte å forhåndskjøpe dagen for. Da var det allerede utsolgt. Likevel tok vi sjansen på å kjøre opp tidlig på morgenen. Vi møtte opp en time for de åpnet. Da kom vi først i køen. Heldigvis var det ledige noen billetter, så vi kom opp rimelig kjapt.
Været var strålende. Det er ikke uvanlig med snø der oppe på denne tiden av året. Vi hadde tolv grader og strålende sol! Utsikten var stor, selv om vi hadde et skylag under oss i nordlig retning. Billetten med taubanen varte en time. Sikkert nødvendig for å holde en kontroll med menneskemengden.
Vesketap
Vi fortsatte nordover. Ved et stopp var vi på en sanddyne med flere lava-formasjoner rundt. Skikkelig månelandskap. Deretter fant vi restauranten fra bussturen hvor vi bevilget oss kaffe denne gangen. Kunne det bli bedre?
Fra restauranten kjørte vi mot Gunnar. Veien gikk nesten på toppen av en rygg. På begge sider var det stupbratt. Vi stoppet et par ganger for å ta inn alle inntrykk. Og for å få oss litt mat. Vi hadde da med niste.
Ved et flott utsiktspunkt der vi hadde skyene under oss foran Teide, kom plutselig et spørsmål fra Tatjana da vi skulle inn i bilen igjen.
“Har du sett veska mi?”
“Nei. Et den ikke her i bilen?”
Vi søkte gjennom alt. Flere ganger. Men ingen veske var å se.
“Hvor hadde du den sist da?”
“Jeg betalte kaffen i restauranten.”
“Og du låste vel bilen alle steder og?”
“Ja.”
“Passasjerdøren var ikke helt inntil her. Men jeg sjekket ikke om den var låst likevel.” Jeg ble litt bekymret. Men vi så ikke at noen hadde vært nære bilen.
Vi kikket på bilder. Hadde hun på seg veska etter restauranten? Siste bilde med veske var fra derfra.
“Vi kan kjøre tilbake og stoppe der vi har stoppet på tur hit,” foreslo jeg. Sannsynligheten var nok liten for å se igjen veska, men vi skjønte ikke hvordan en kunne ha forsvunnet.
Den var ikke å se på noen av stedene. Servitøren på restauranten hadde heller ikke sett den. Veska har borte. Jobben med å sperre kort var uunngåelig. Hvordan noen hadde greid å ta den, var nesten imponerende selv om det var forferdelig frustrerende. Heldigvis hadde vi ikke tatt med pass. De lå trygt på hotellrommet.
Rushtempo
Den ekstra runden vår ødela tidsskjemaet noe. Så vi droppet å se pyramidene i Guimar. Vi fant heller et sted å spise i byen. Tripadvisor anbefalte en fiskerestaurant. Den var ganske godt gjemt og en språklig utfordring. Men vi stolte på kelneren. Det viste seg å holde stikk. Fisken var fersk og god.
Vi hadde fortsatt lyst til å utforske andre veier enn motorveien. Derfor fortsatte vi langs en vei som var markert som nest høyeste standard. Markeringen indikerte ikke noe om antall svinger! Hastigheten var lav, og vi begynte å få det travelt fordi vi ville levere bilen før stengetid klokken sju. Etter en god stund fant vi en nedkjøring til motorveien like nord for flyplassen. Det kunne fortsatt gå, for vi hadde en time igjen.
Da korket trafikken seg. Det gikk i rushtempo en vanlig dag i Oslo. Nesten stillestående. Etter en stund hørte vi sirener vi oss. En brannbil kom forbi. Vi kjørte like sakte. Etterhvert gikk det mer i rykk og napp før det løsnet ved Los Christianos. Men det var for sent. Vi kom til leiebilfirmaet cm minutter for sent for å få parkert bilen der inne. Men litt flaks hadde vi likevel. Det var en parkeringsplass femti meter unna. Og de hadde en luke for å kaste inn nøklene. Da følte vi at vi fortjente en cava og stakk innom supermarkedet for vi dro til leiligheten og spratt flaska.
Et godt valg
Avslutningen ble like rolig som de fleste dagene. Valget av restaurant siste kvelden var også en positiv overraskelse. Kelneren hadde en filosofi at hun ikke ville selge oss mer enn vi orket. Hun ønsket ikke å kaste mat. Rådene hennes traff godt. Vi ble mette og vi orket alt.
Generelt vil jeg berømme reisesjefen hjemme. Tatjana traff godt med hotell nok en gang. Ikke minst så fant hun et sted som ikke var helt overfylt med hoteller. Det var litt pusterom. Da kan slike destinasjoner også gi gode minner. Vi fikk mange av dem.
Trackback/Tilbaketråkk