«Vil du ha billetten?». Jeg står og ser på bakken. Tatjana står over meg på tribunen og ser oppspilt ut. Hun gleder seg som en unge! Jeg tenker stort sett på å bli ferdig med dette. «Mener du det?», spør hun tvilende. «Ja», kommer det kontant tilbake.
Det hele begynte på bursdagen min. Vi var på hotell i forbindelse med Camp Villmark. Og jeg fikk en konvolutt på sengen. Tatjana så like oppspilt ut som i dag. I hånda satt jeg med et gavekort til Kollensvevet. Inni meg tenkte jeg stort sett på hvordan jeg kunne komme unna dette uten å skuffe den snille kjæresten min som bare ville finne på noe moro vi kunne gjøre sammen. «Du vil jo utfordre komfortsonen din», smilte hun da jeg forsøkte å spøke meg unna. «Jo, du har rett i det…»
Så jeg prøvde å overbevise meg om det samme. Sannheten er at jeg har høydeskrekk. Jeg husker vi var på Aurstaupet for et par år siden. Jeg måtte krype på magen utover. Til og med da følte jeg at jeg ble dratt utover kanten. Hvorfor skulle jeg da fly over Holmenkollbakken. Men tanken hennes var kun av godhet.
Forrige uke fant vi ut at vi skulle utnytte gavekortet. Vi valgte å være hele helgen og bestilte rom på Scandic Holmenkollen Park. Her er det skikkelig koselig. Og veldig nære bakken. Vi hadde en veldig koselig kveld i går og kunne slappe av med en god frokost. Så skulle vi til bakken.
Jeg var innstilt på å prøve. Men da jeg kom til tribunen og så første mann som kom svevende nedover skjønte jeg: Dette er ikke min greie! Tankene kvernet når vi klatret oppover tribunen. På toppen hadde jeg bestemt meg.
En ting var redselen for å gå opp der. Hadde jeg enda sett en nytte i det. Men den konkrete erfaringen følte jeg heller ikke ville gi meg noe for tiden etterpå. For meg ville det gitt mye mer mening å lære meg å mestre stryk og fossefall i kajakk. Eller klatre i en vegg. Det ble enda klarere for meg nå at luftakrobatikk er nok ikke på ønskelisten.
«Hvis jeg gjør dette, så gjør jeg det bare for å glede deg. Jeg kommer til å grue meg helt til jeg er festet der oppe,» forklarte jeg henne. «Men du har vel lyst?»
«Vil du ikke i det hele tatt?»
«Nei. Jeg er helt sikker nå. Det er mye bedre om du bruker gavekortet.»
«Men da må du få en annen gave.»
«Det er ikke nødvendig. Jeg synes det er mye hyggeligere at du som gleder deg får bruke gavekortet i stedet for at du må kjøpe en ekstra billett til deg.»
«Er du helt sikker?»
«Helt sikker,» smiler jeg. Inni meg følte jeg nok at jeg skuffet henne. «Jeg setter meg ned i bunnen av bakken og tar bilder».
Heldigvis er hun veldig forståelsesfull. Vi gikk til inngangen og hun slapp gjennom. Jeg gikk til bunnen av bakken.
Fra den posisjonen så det ikke så veldig skummelt ut. Men jeg var fortsatt like trygg på valget. Og da Tatjana kom susende ned et par timer senere (det var lang kø), ble jeg enda tryggere på valget. Stjernene i øynene hennes viste at vi brukte gavekortet på riktig person. Og jeg turte å si nei…
