Det siste året ble på ingen måte som planlagt. Noe skremte meg skikkelig. Nok til å få et enda mer aktivt forhold til endringene jeg ønsker.
Sårbar helse
Snart senker julefreden seg – håper vi – etter et år som har vært litt turbulent. Helsen fikk seg et lite slag i trynet. Og slaget var av en helt annen art enn jeg har vært vant til.
Hele livet har jeg hatt andre kroppslige forutsetninger enn «normalen». Men det har alltid vært min normal. Derfor har jeg sjelden vurdert med selv som funksjonshemmet med min amputasjon. Det har sikkert dukket opp enkelthendelser der jeg har merket begrensninger, men jeg har ikke følt at jeg har blitt forhindret mye i å oppnå det jeg selv ville. Den selvtilliten til at jeg kunne mestre utfordringer har også gjort meg robust når det oppstår problemer med bein eller proteser. Det finnes som regel alternative veier til målet.
I sommer møtte jeg plutselig en ny utrygghet. Denne gangen ble helseutfordringen mer uangripelig. For det var selve motoren – hjertet – som ble angrepet. I tillegg oppdaget jeg det på en litt snikende måte med milde symptomer uten at jeg kunne peke på en spesiell hendelse som årsak til hjerteinfarktet. Det satte hjernen i full beredskap og jeg følte stadig på mistenkelige symptomer.
Høsten ble derfor ganske preget av situasjonen. Heldigvis fikk jeg et opphold på Lovisenberg Rehabilitering. Der fikk jeg god hjelp til å øke tryggheten på at kroppen fortsatt tåler belastning. Faktisk er det viktig å tørre å bruke den, for inaktivitet er en av de største farene for at nye tilfeller kan dukke opp. Men fortsatt kjenner jeg nok en indre uro for å havne i ambulansen igjen. Ikke fordi de var skremmende i seg selv. De var svært dyktige på alle måter. Men jeg har ingen ønsker om å bruke helsevesenet mer enn nødvendig. Og sykehus er ikke mitt «favoritthotell».
Likevel er jeg i gang. Et nytt «regime» etableres. Jeg skal tilbake til en mer strukturert trening. Og jeg skal bli enda flinkere til å styre livet etter egen livskvalitet. Det jeg også merker, er at erfaringsutveksling rundt hjertesykdom faktisk skaper mer trygghet hos meg. For jeg har ikke noen intensjon om å la frykten ta overhånd. Sannsynligvis er jeg friskere enn på lenge, for infarktet mitt skadet ikke muskelen mye. Og jeg har fått fornyet blodgjennomstrømming med tre stent. Nå blir utfordringen framover å ta godt vare på resten av livstiden.
Stuttbeintgården
Sykdom er imidlertid på langt nær hele historien i 2024. Stuttbeintgården utvikler seg stadig framover. Her har Tatjana hovedæren. Jeg er foreløpig en støttespiller. Vi øker stadig selvforsyningsgraden på grønnsaker. Men i år ble det innkjøpt ribbe til jul, for pinnekjøttet vårt koser seg fortsatt ute i levende live.
Funkibator for tilgjengelige opplevelser
Arbeidet stoppet ikke opp i Funkibator heller. Vi fikk ikke støtte for videreføring av Like Sko, der vi besøkte niendeklasser på flere skoler sammen med Handikapforbundet og Blindeforbundet. Men jeg hadde nok et år med kartlegging av hytter for DNT i prosjektet «Hytter for alle». I tillegg hjalp jeg Dovre kommune med å kartlegge uteområder som vi la ut på Kartverket sin tilgjengelighetsbase. Begge oppdragene bidro til en del frisk luft og menneskemøter som alltid er givende.
Aktivitetssamlinger
Vi hadde også tre aktivitetssamlinger for Momentum i år. Det startet i januar med skihelg på Venabu. Dette har blitt en vintertradisjon som vi har gjennomført siden 2015 i januar. Dagene er ikke så lange, men det er fortsatt gode løyper og stabile forhold.
I sommer fikk vi gjennomført en runde med Tour de Dovre på tross av at det var kun tre uker etter jeg ble blokket ut på Ullevål. Takket være positive deltakere og god hjelp fra Tatjana, skapte vi nok en god felles opplevelse. Sykkelturen utfordrer i varierende grad i minneverdige omgivelser. Vi har godt innsyn til vakre naturområder. I vårt konsept legger vi også opp til et tempo som gir grunnlag for å nyte omgivelsen og godt selskap.
Dovrefjell var også base for fjellhelg i august. Denne helgen har tradisjonelt vært på Hjerkinn siden 2012. I år testet vi ut en alternativ base for å skape litt variasjon for gruppa. Dovrefjell Lodge leverte godt der. Det gjorde også Brynjar Berge som nok stod for den morsomste opplevelsen vår denne helga med leirdueskyting på Dombås.
Hva nå?
Å ta tilstrekkelig hensyn til seg selv i oppgaver jeg tar på meg for andre har vært en vanskelig balansegang for meg. Jeg har alltid lagt stor ære i å levere godt. Og helst raskere enn forventet. Da brennes fort mye energi og skaper for mange uønskede stresselement. Sommerens varsel var tydelig og har lagt løpet for 2025. Valg av aktivitet skal komme enda mer fra egen interesse. Jeg skal engasjere meg i det som JEG brenner for. Og jeg må også bygge opp fysikken igjen. For med litt færre kroppsdeler, og n å også et utsatt hjerte, blir jeg enda mer avhengig av en sunn kropp.
Det blir mange vurderinger for å skape en god total livssituasjon. Heldigvis har jeg en god sparringpartner hjemme. Jeg kjenner også mange gode ressurser utenfor husets fire vegger. Det gir meg alle muligheter. Likevel er det ingen andre enn meg selv som kan skape de nødvendige endringene over tid. 2024 var prologen. 2025 blir den virkelige førsteetappen for å finne en revitalisert livsgnist. Jeg håper den reisen også kan inspirere andre.
