«Hittil har dette vært ganske enkelt. Utfordringen kommer fra vi går ut av døra og må legge opp vårt eget løp.»

Tilbakemeldingen min i evalueringen av oppholdet fikk stor tilslutning i gruppa. Oppholdet på Lovisenberg Rehabilitering var veldig givende og skapte mye mer trygghet i å forme et godt liv etter en slik hendelse. Kunsten framover blir å opprettholde tryggheten uten et så stort hjelpeapparat som alltid står beredt i lokalene. Det var ikke langt til bistand noen gang, og hjelpen var alltid svært kompetent.

Overgang fra rehabiliteringsbobla

Vi levde som toppidrettsutøvere der det meste dreide seg om trening, mat og hvile. Verden kunne, i stor grad, kobles ut. Alt lå til rette for suksess. Denne boblen skapte også gode relasjoner og tillit til å dele våre historier. Våre lange måltider med tilhørende samtaler var også en god vitamininnsprøytning. Bare å uttrykke egne tanker og følelser demper bekymringene. Særlig når andre opplever mye lignende.

Eget ansvar med bistand

Det er også lengre avstander til organisert aktivitet. Det er noe jeg merket allerede da vi flyttet til Dovre. Jeg var bortskjemt med gode fasiliteter og inspirerende veileder innen kort avstand på Lillehammer. Det fikk jeg ikke etablert på samme måte her i Nord- Gudbrandsdal. Uansett er det lenger dit. Derfor var ambisjonen å ta mer eget ansvar, for vi har gode forutsetninger for å bruke kroppen på Stuttbeintgården. Nå satser jeg på å legge opp til mer strukturert egentrening. Men har innsett at jeg nok må kombinere det med noen organiserte økter sammen med andre. Det både inspirerer og forplikter.

De første ti årene her på Dovre har ikke ambisjonene om fysisk aktivitet blitt oppfylt. Jeg ble slukt i litt for mange andre oppgaver og falt i en felle jeg har vært tatt i tidligere. Jeg ble mye mer opptatt av å tilfredsstille andre enn å ivareta meg selv. Det ledet også Funkibator i litt feil retning. Heldigvis var jeg allerede i prosess med å rydde i den delen av livet da hjertet varslet meg. Nå blir jeg enda strengere framover på hva jeg skal engasjere meg i. Verken jeg eller de jeg jobber for er tjent med at jeg gaper over for mye. Kvalitet foran kvantitet. Og jeg må være engasjert for å prestere.

Kosthold var også et tema på rehabiliteringsoppholdet. Her fikk jeg bekreftet at vi er på riktig vei. Selv om jeg nok har hatt et litt vel høyt forbruk av fetere melkeprodukter. Det hadde jeg imidlertid allerede tatt tak i etter infarktet og før rehabilitering. Samtidig fikk vi en beroligende veiledning om at det er viktig å kunne kose seg litt. Det er ofte også snakk om å kunne moderere seg.

Balanse i livet

Den viktigste faktoren min framover blir nok å balansere livet mellom arbeid, trening, aktiviteter og hvile. Energipåfyllet er den delen jeg selv tror jeg har størst endringsbehov. Så jeg satte meg et par andre mål som blir spennende å følge opp. Det går på å skape kvalitetstid til gode opplevelser og hvile. Og involvere mine nærmeste (og gjerne flere etter hvert) for å skape gjensidig positivitet. Her tenker jeg at siste kommentar blir «more to come». Først skal jeg forme innhold.

Det er mye å ta tak i, selv om jeg ikke har vært helt på feil jorde. Resten av 2024 vil jeg bruke til å legge et godt grunnlag for årene framover. Og i dag har løpet startet for alvor med første time hos fysioterapeut. Det var en lovende start og ga meg ny inspirasjon for 2025.