Bytte av proteser i klasserommet

av | 7. okt 2018

«Hvis dere hadde møtt meg med shorts og lange proteser på Karl Johan i Oslo: hvordan ville dere reagert da?» Alle elevene viste tydelig at de tenkte. Sjette klasse som hadde kastet seg frampå for å svare hele tiden fram til nå ble mer usikre. Før en jente tok mot til seg: «Jeg ville sagt hei.»

Sunn nysgjerrighet rundt proteser

Spørsmålet mitt til elevene på Dombås hadde en bakgrunn i egen erfaring. Jeg har merket det flere ganger. Protesene mine skaper oppmerksomhet. Og særlig når jeg eksponerer dem. Naturlig nok, synes jeg. Det er ikke hver dag noen kommer traskende 40 centimeter over bakken på metallstylter.

Barn har lettest for å synliggjøre sin nysgjerrighet. Da spør de som regel den nærmeste de kjenner først. Det er gjerne mamma eller pappa. I majoriteten av tilfellene reagerer foreldrene på en usikker måte. Noe som gjerne fører til et forsøk på å avlede oppmerksomhet eller en litt flau kommentar. Helst på en måte som de tror skjuler det for meg. Det klarer de sjelden.

Jeg synes det er synd at ungene ikke får lov til å tilfredsstille sin nysgjerrighet. For verden trenger gode ortopediingeniører og andre hjelpemiddelutviklere. Grunnlaget for det er å skape interesse for området. Jeg hjelper gjerne til med å skape forståelse for hva jeg faktisk bruker. Det er jo Norges (kanskje verdens) kuleste legger!

Fikk kjeft

Svaret på Dombås gledet meg. Men fortsatt var jeg litt nysgjerrig.

«Har dere opplevd å se noen som var annerledes, kanskje i rullestol eller med proteser?». Mange svarte bekreftende.

«Spurte dere mamma eller pappa om hva det var da?» Noen svarte ja på det spørsmålet og.

«Hva skjedde da?»

«E fekk kjæft,» kom det spontant fra en elev. Barn på Dombås får altså ikke noen annen oppdragelse enn i resten av Norge.

«Jeg har også opplevd mange ganger at barn får kjeft når de er nysgjerrige. Vet dere hva jeg synes dere kan gjøre?» Ingen turte å svare på det spørsmålet, så jeg fortsatte. «Dere kan jo stille meg det spørsmålet. For dere klarer vel å stille et spørsmål på en hyggelig måte?»

«Ja!» kom det enstemmig fra klassa.

«Det tror jeg og. Jeg synes det er hyggelig at dere viser interesse. Og det er bedre at dere spør. Da kan vi bli kjent med hverandre. Og dere får vite sannheten med en gang i stedet for at dere skal gjette dere til noe. Men husk at det er lov for alle å si at de ikke vil prate om det. For mennesker er forskjellige. For noen er det vondt å dele slike historier.» Alle elevene så rett på meg. Og alle nikket.

Så ble Geir Arne stuttbeint.

«Vet dere en annen ting som er litt spesielt med meg?»

«Du har litt rare fingre.»

«Ja det er riktig. De er ikke som deres. Og jeg holder blyanten på en annen måte. Men de fungerer.»

Elevene kom ikke på noe annet i farten.

«En av mine store fordeler er at jeg kan velge høyde. Vil dere se?»

«JAA!»

«Nå er jeg 1,85 høy. Men jeg kan også være cirka 1,45 når jeg tar på disse.» Ut av sekken dro jeg korte proteser og sendte dem rundt. «Ikke stikk hodet nedi. Det lukter protesefis.» Ungene gliste og testet selvsagt lukta. Jeg fikk tilbake beina som var på rundtur.

«Nå kan jeg ta på den ene. Det er litt upraktisk. En lang og en kort protese blir litt tungvint å gå med.» Nå satt latteren løst. «Men om jeg også tar på den andre – da er jeg plutselig kortere enn mange av dere!» På runden min rundt halvsirkelen reiste flere seg for å måle høyde. Plutselig var Geir Arne stuttbeint.

Sykkeltest

Det hadde gått over to timer. Ungene var fortsatt veldig engasjert. Men det var på tide med frisk luft.

«Jeg har med en sykkel som jeg tenkte dere kunne få prøve. Så vi bør komme oss ut i skolegården.» De var ikke vanskelige å be. Vi gikk i samlet flokk og fant fram sykkelen.

«Vi skal sykle en runde hver, så dere må stille dere i kø.» Tjue sekunder senere stod alle snorrett. Førstemann var i gang rett etterpå. Det gikk stort sett veldig bra. En kjørte i nettmaskene i målet. Men køen ble aldri kortere, for alle som var ferdig stilte seg på nytt i kø. Det vil si, mange sprang rundt med de som sykla og hjalp til om de satte seg fast. Det kalles inkludering.

Vi måtte slutte etter en runde. Læreren fikk prøve til slutt, før jeg fikk hjelp av noen driftige elever med å få sykkelen på bilen igjen.

Slike dager er utrolig givende og jeg tror de også er veldig nyttige for skolen. Jeg er også trygg på en ting. Neste gang jeg møter en av disse når jeg går med shorts, kommer de ikke til å lure på hva det er med meg. De kommer til å si «hei!»

Se også

Et stativ med fuglekasser på en gressplen. I bakgrunnen en bygning.
nov 06 2024

Learning to fly (again)

Snart er jeg halvveis i oppholdet på Lovisenberg. Målsettingen var å bli trygg på kroppen igjen. Og jeg er på god vei. I sommer var jeg svært usikker. Jeg tok ikke...
En mann står i et rom ved siden av en rullestol, en koffert og to hjul . Han har en sekk på ryggen. I bakgrunnen er det biljardbord
okt 24 2024

Klar for rehabilitering

Så er jeg endelig her. Godt installert på Lovisenberg Rehabilitering. Nå venter fire uker med avklaringer, testing og trening for å forstå min nye situasjon som...
Tekst: Take the risk or lose the chance
mai 24 2024

Interndiskusjon i hodet (prokrastinering)

Det siste året har jeg hatt mange diskusjoner med meg selv. Som regel forløper det seg slik: «Her var de en interessant artikkel. Dette burde jeg skrive om.» «Hvorfor...
Geir Arne på fjelltur med korte proteser og staver. Foto.
jan 21 2024

Våre fjell?

Bruken av fjellområdene i Nord-Gudbrandsdal er gjenstand for mye debatt. Interessekonfliktene skjerpes nå når villreinen har fått bekreftet svært dårlige levekår....
En dame med grå genser sitter foran en pc. I bakgrunnen en skjerm med et bilde av en hjemmeside
des 19 2023

Nye tider, nye sider

Høsten har vært en tid for oppussing og veivalg i Funkibator. Det var på tide å rydde i ambisjoner og mål. Det gjelder å finne tilbake til utgangspunktet. Formålet med...
To menn står utenfor en grind
mar 06 2023

Bli med Stian å gå mot kreft og ensomhet!

Personer som følger drømmene sine, inspirerer meg. Og de som også kobler det opp mot en større sak enn sin egen selvrealisering får enda mer respekt. Nå har jeg blitt...
To menn kommer gående mot kamera på sti.
des 12 2021

Universell utforming i villmark

Målsettingen med universell utforming bør være å gi like muligheter. Men når beveger vi oss ut av vårt menneskeregulerte samfunn til det økologiske mangfoldet? Skal...
Geir Arne sykler i Grimsdalen
des 31 2020

Hva lærte jeg av 2020?

Det er sagt mye om året 2020. Veldig mange har slaktet det. Selvsagt kunne jeg godt unnvært smittefaren, men mine egne erfaringer fra i år ville jeg ikke vært foruten....
X