Mormor fyller hele 95 år og vi har tatt turen til Seljord for å feire henne. Her har jeg vært alle sommerferiene når jeg var unge, og jeg kjenner at det er mange minner her, Mange av disse minne får jeg ikke gjennomført lenger fordi jeg sitter i rullestol. Selv om jeg hadde antageligvis ikke gjort det selv om jeg hadde kunne gå, så jeg kjenner jeg litt på savne av å klatre opp på toppen av berget.
Seljordsvannet er kjent for sjøormen sin og de bygde for et par år siden et utkikkstårn for å kunne se utover vannet og hele området rundt. Der kunne jeg virkelig ha tenkt meg å være oppi. Jeg har sett på det som umulig og bare venta nede mens de andre har gått opp. Men denne gangen ble ikke det akseptert. Søskenbarnet mitt tilbydde seg å bære meg hele veien opp. Så da bar det avgårde. På ryggen til Ingeborg. Hele veien opp.
Vel fremme på toppen kjenner jeg litt på følelsen av å være så høyt oppe igjen. Med litt flashback til fallulykken min som gjorde at jeg ble lam for hele 17(!) år siden. Det gikk fort over når jeg fikk se utsikten og følte meg som 10 år igjen. «Der har jeg vært. Der har jeg gått. Der fant vi en stor frosk.» Ja, utrolig mange minner.
Så kom det et ungt par som skulle opp i tårnet og nyte utsikten. De fikk seg litt av et sjokk når de så en i rullestol på toppen av utsiktstårnet. Jeg var på tur ned og satte stolen min i stilling: baklengs. Da ble de enda mer forbauset. Men dette har jeg gjort siden opptreningen av Sunnaas og det er faktisk tryggeste å kjøre baklengs. Etter mange humper nedover var jeg nede.
Det var skikkelig kult å endelig kunne beseire en «umulig» hindring. Jeg tror jeg er den første i rullestol i toppen av Seljordstårnet og for meg var dette veldig stort. Det brakte også tilbake mange gode minner. Takk for skyssen opp Ingeborg.
