Det har vært en spennende og morsom måned med landslaget i kjelkehockey. Først Japan deretter videre til Italia for å spille kamper mot potensielle motstandere i Paralympics (PL)! Jeg kjenner virkelig på presset om en plass på laget til PL og vet at jeg må prestere for å få kjempet meg med til en eventyrlig opplevelse i Pyeongchang om drøyt en måned. Vel fremme i Italia blir vi servert pasta! Jeg elsker pasta!
Vi skal ligge på samme hotell som USA, en gullfavoritt sammen med Canada og Norge til PL. Jeg har sett mye av disse gutta på Youtube under analyse timene mine for å bli bedre i kjelkehockey. Her er så å si alle dobbelt amputert, noe som er ideelt for sporten vår. Kjelken blir kortere og man slipper «unødvendig» vekt med bein som man ikke bruker. Noe spesielt tenker kanskje du.. Men sportslig sett så er dette en stor fordel.
Dagen etter ankomst skal vi spille vår første kamp! Vi er 18 utøvere med til Italia. Det betyr at vi er for mange til at alle kan være med på første kampen. Jeg og en til får beskjed om at vi må studere første kampen fra tribunen. Litt skuffende da jeg vil vise hva jeg kan og få kjempet om plassen til PL. Samtidig har jeg forståelse for at de med mest erfaring og som i all hovedsak skal bringe oss til medalje om en måned må få mest spilletid. Spennende å se på blir det uansett. Kampen ender 7-2 til Italia og vi får en oppvekker på at vi må jobbe med forsvar.
Reisen hjem til hotellet blir det mye prat om hva vi må gjøre for å få til et bedre forsvarsspill. Jeg forestiller meg hvordan og mentalt er jeg klar for å vise meg frem! Inn til matsalen lukter jeg pasta! Noen av gjengen er allerede lei, men jeg digger det!
Neste kamp går mot Japan. Vi vinner solid 4-1. Så skal vi spille mot USA. Noen av landslagsgutta kjenner på en lang måned med kamper og reise, de kjenner behov for å hvile kroppen. Da åpner muligheten seg. Jeg skal få spille mot gutta uten bein, som jeg har sett så mye av på Youtube!
Hele 6 personer skal stå over kampen og vi er derfor veldig få spillere. Jeg vet at dette blir hardt og tøft. Vi som skal spille nå, vi kommer til å spille mye da vi har få innbyttere. Akkurat nå så gjør det ingenting. Det er treningsmatch og jeg får spille, mye! Vi ender med å tape kampen 8-0 men sitter likevel igjen med en følelse av at dette var en god match. Vi fikk trent på det vi ville, forsvar! Og en plass inn til semifinale får vi uansett i denne turneringen.
Etter en hviledag skal vi ut i ilden igjen mot Italia, NÅ gjelder det. Vinneren i dag kommer til finale, taperen må spille bronsefinale. Vi spiller en jevn kamp. 6min før slutt leder vi 3-2 og en italiener stikker nr.12 Magnus Bøgle i sia med piggene på kølla si. Dommeren ser det og dømmer 5min utvisning. Jeg tenker, dette vinner vi! Etter noen tøffe minutter, ender de med å score når det er 2min igjen, 3-3 og ekstraomganger! Ulidelig spennende! 1min ut i ekstraomganger scorer Italia. Vi taper 4-3..
Siste dag i Italia spiller vi mot Japan i bronsefinale. Vi vil ha med oss medalje hjem og denne kampen skal vi vinne! Jeg skal spille venstre ving. Kampen går bra og vi vinner hele 6-1. Banens beste skal ropes opp. «And the best player for team Norway is thirty-quattro» litt forbauset og litt usikker på om jeg har hørt riktig sklir jeg litt nølende frem, helt til jeg hører lagkompisene mine sier «Bra jobba Torstein!». Da går det opp for meg. Jeg har fått prisen banens beste for Norge!
Så etter en måned med reise for landslaget ender vi opp med å ta hjem sølvet fra 4-nasjonsturnering i Japan og bronsen fra 4-nasjonsturnering i Italia. En bra prestasjon og en fantastisk opplevelse synes nå jeg!
Nå må jeg bare vente på svar fra landslagssjef Espen Hedge om jeg har blitt god nok til å få være med å kjempe om medalje i Sør-Korea og Paralympic! (Svaret får jeg 15.februar)
Takk for turen … så langt! 😉
