Det er 19. april og jeg har hatt årets første bad. Hva gjør man ikke for å redde telefonen sin? Det var også det mest dramatiske med vår første skikkelige tur i packraft.

Jeg har ønsket meg packraft lenge. Den så ut som et flott verktøy for turer der jeg kan kombinere forflytning på land og vann. Behovet ble bare forsterket da jeg og Tatjana prøvde oss på en ekspedisjon nedover Lågen i 2018. Allyen er fleksibel, men har klare begrensninger for meg i bæring på land. Heldigvis har jeg en tøff kjæreste og reisepartner som står på «to the bitter end».

Kjøpt packraft

Før påske kastet vi oss ut i kjøpet. Delvis preget av koronaviruset og følgene at vi nå blir noe mer begrenset i reisevirksomhet. Etter en runde med noen aktører, falt valget på MRS fra Packraft Norge. Og da må vi selvsagt prøve så fort som mulig. Lågen neste stopp. Vi tar den «stuttreiste» versjonen og starter nede ved utløpet av Ilka.

Packraften er enkel å fylle med luft. Vi «jukser» litt fordi vi har en batteridrevet pumpe. Så i løpet av ti minutter er vi klare med alt. Da er det bare å komme seg på vannet.

For et par år siden prøvde vi oss nedover elva fra samme punkt. Det ble et opplevelsesrikt døgn med kano. Nå har vi kun noen timer til rådighet og det er greit å ha kontroll over hvor turen ender.

«Tror vi satser på å padle motstrøms nå. Da kan vi bare seile hjem,» foreslår jeg. Tatjana er hjertens enig.

Storkoser oss på elva

Packraften er en gummibåt. Mine tidligere erfaringer med slike farkoster er svært begrenset, og det lille jeg har prøvd var ikke imponerende. De virrer lett. Men denne synes jeg er overraskende retningsstabil. Med litt bevisst vektfordeling får vi god framdrift oppover. Tatjana knekker også koden umiddelbart og storkoser seg på elva. Og det må jo dokumenteres.

Det er ingen speedbåt, men det er heller ikke intensjonen. Vi skal nyte omgivelsene. Elva er riktignok nære E6, men koronaviruset har også innvirkning på trafikken. Det er merkbart færre biler på vegen. Da blir stemningen enda roligere. Jeg drar opp telefonen for å ta noen bilder. Selfiestanga må selvsagt monteres. Jeg vil da ha med meg selv og!

Stille før stormen

Ned på elvebunnen

Tatjana har padlet oppover litt foran meg og venter tålmodig. Jeg får tatt et par bilder og låser stanga mellom beina for å filme i fart. I det jeg griper åra skjønner jeg at jeg har gjort en fatal feil. Årebladet var akkurat nok under telefonen til at jeg vipper den ut av festet og den forsvinner rett ned på elvebunnen.

«F**n!» var spontanreaksjonen, og Tatjana bråvåkner fra sin mediterende ro lenger opp.
«Hva skjedde?»
«Jeg mista telefonen i elva! F**n i he***te! (jeg er ganske god på banning når det trengs)»

Tatjana kommer seglende ned mot meg, mens jeg ser febrilsk etter en svart firkant på elvebunnen.
«Vet du hvor du mista den?» spør hun medfølende. Stressa og frustrert mumler jeg bare «i elva» mens jeg stirrer ned. Et tiendels sekund etterpå ser jeg unnskyldende opp på henne og forsøker å peke ut et lite område som er sannsynlig.

Heldigvis er elva ganske grunn og bunnen er ikke mudrete. Men det er ikke alltid lett å skille en stein fra en telefon på en meters avstand. Vi virrer rundt en god stund.

Årets første bad

«Jeg fant den!» jubler Tatjana. Så segler hun noen meter med strømmen og vi må begynne litt på nytt. Men vi har snevret inn området. Hun finner den igjen nok en gang. Nå klarer hun å holde seg over så lenge at jeg og ser den. Men vi får ikke fisket den opp med åra.

«Prøv å hold deg her, så kan jeg vasse uti,» foreslår jeg og setter i veg mot elvebredden. På land får jeg av meg genser og jakke. Det er litt for kaldt å ta av seg resten. Årets første bad får bli med klær. Så vasser jeg ut i elva.

«Er det kaldt?» kommer det fra båten der ute.
«Temperaturen er omtrent to centimeter,» klarer jeg å svare. Det er faktisk ikke så ille. Lav vannstand og strålende sol hjelper.

Undervannsfilm

Rett ved båten når vannet meg til godt opp på brystet. Jeg ser telefonen under meg. Tatjana holder båten sin rett ved slik at jeg kan holde i den når jeg skal plukke opp telefonen. I det jeg tar den over vannflaten, begynner meldingene å rase inn.

«Den virker!!» Jeg er strålende fornøyd og vasser i land. Der venter en tørkestund langs elva mens jeg tester om alt fungerer. Det viser seg at kameraet har filmet hele tiden. 24 minutter med stort sett svart film, siden linsen lå ned. Imponerende!

Været er så fint at vi velger å fortsette turen. Den ender tre kilometer lenger oppe før vi snur nedover og driver med strømmen i behagelig tempo.

Vår første skikkelige test av packraft blir mer en test av mobiltelefon. Resultatet er at jeg gjerne anbefaler både Huaweitelefonen og MRSen! Det blir mye moro med begge deler for oss framover. 

Idyll på elva
X