Assistansebehov på reise

av | 4. des 2017

Flyreiser er spennende greier. Med proteser kan det bli enda mer spennende. Kontroll ved sikkerhetskontroller er garantert, noe som kan føre til økt tidsforbruk.

Det er sjelden jeg har bedt om assistanse på flyplasser. Mye på grunn av erfaring fra et par tidligere opplevelser. Det er absolutt best å klare seg på egen hånd om det er mulig. Men på et par ferieturer det siste året valgte jeg å oppgi et assistansebehov. Den eneste grunnen var at vi skulle mellomlande og det var kort tid i transfer.

I fjor dro vi til Sri Lanka. På tur ned skulle vi mellomlande i Doha og hadde 45 minutter på oss til å rekke neste fly. Doha er en stor flyplass og jeg hadde ikke vært der før. Hverken jeg eller Tatjana hadde lyst på et uventet opphold der heller. Vi fant derfor ut at her kunne vi dra handicapkortet. Det ble en positiv opplevelse, selv om den var også litt nervepirrende. Da vi landet i Doha ble vi bedt om å vente i flyet. Det varte og rakk. Tatjana begynte å bli rimelig nervøs og spurte betjeningen som forsikret at det kom til å gå bra. Da vi endelig kom i gang var det under en halv time igjen. Fra der gikk alt på skinner. Vi ble fraktet til terminalen i en bil, flyttet over i en golfbil, geleidet rett gjennom sikkerhetskontrollen der jeg gikk på egen hånd og rett inn på flyet. En imponerende og profesjonell logistikk.

For to uker siden dro vi til Malta. Igjen hadde vi en kort transfer, denne gangen i Frankfurt. Vi var like usikre på hvor langt det var å gå på flyplassen og dro nok et handicapkort. På Gardermoen ble vi spurt om jeg trengte assistanse der, men det avslo jeg for vi hadde god tid.

Da vi landet i Frankfurt var vi på en “remote gate”. Det betyr trapp ned og ut etterfulgt av en buss til terminalen. Jeg er ikke kjempeglad i de trappene siden de kan være litt glatte. Ingen falt denne gangen heller.  

Bussen kjørte til terminalen og der stod en ung mann og ventet – med en rullestol. Og ikke en rullestol som jeg skulle trille selv. Derfor ble jeg plassert og dyttet bortover. Skikkelig passiviserende og føltes egentlig nedverdigende. Spesielt fordi jeg faktisk kunne gått like fort selv. Men i ren høflighet aksepterte jeg forholdene. Vi rakk flyet med god margin. Det viste seg også at vi ikke var langt unna  gaten vi skulle til.

På returen hadde vi enda dårligere tid. Malta flyplass er ikke stor, så jeg sa det gikk greit å gå der. Likevel fikk vi gratis inngang til loungen av Lufthansa. Det var en god opplevelse. I Mûnchen, hvor jeg skulle ha assistanse, dukket ingen opp. Etterhvert så jeg en golfbil, men den var full. Så vi travet avgårde på egen hånd. Denne gangen måtte vi over til en ny terminal. Stressfaktoren økte noe siden vi fortsatt var usikre på avstanden til gaten. Vi hadde da cirka 30 minutter (til boarding fant jeg ut etter å ha lest billetten nøye.), noe vi rakk med glans. På Gardermoen sto det fire hjelpere med rullestoler utenfor flyåpningen. Da hadde jeg fått nok hjelp og gikk bare rett forbi.

Det kan være veldig nyttig med hjelp, men helst på egne premisser. Ofte føler jeg at slik       bistand blir oppfattet binært. Enten skal du løftes fram eller så er det ikke noe. Det kan godt hende mellomløsningene finnes. Dessverre er ikke de synlige ved bestilling. Da velger jeg fort ingenting…

Se også

En mann med mørke treningsklær ligger på siden i et hvitt rom. Det øverste benet er amputert. Han strekker en strikk opp med benet.
apr 08 2025

Beinløs treningsmodell

«Du skal gjenta bevegelsen fire ganger og deretter stoppe i samme posisjon som du startet. OK?» Jeg ble godt instruert av Håvard som også fulgte med på en skjerm...
Tre personer står på ski i solen. Det er snødekte vidder og motlys.
feb 08 2025

Fungerer det med proteser på ski?

Funkibator sitt motto er «Våg å leve». Den årlige skisamlingen på Venabu Fjellhotell med Momentum skal skape trygghet for vinteraktiviteter på proteser. Etter ti år med...
En mann med lue, kort skjegg og kørke klær står ved et brennende bål. Stoler og et tre i bakgrunnen
jan 23 2025

Friluftslivets år tennes med bål på Stuttbeintgården

Det er nesten vindstille og noen få minusgrader. Klokken nærmer seg fem den 18. januar og mørket siger på. Stoler er plassert under grana i hagen og bålet er bygget. Da...
En mann med rød jekke sitter på en skikjelke i skisporet. Skog og fjell i bakgrunnen
jan 11 2025

Vinterens skidebut.

Hvert år er ambisjonen å komme seg på ski i vintersesongen før nyttår. I år måtte jeg referere til den julianske kalenderen for å oppfylle forsettet. Dalende motivasjon...
En mann står på en stein og speider utover fjellet
des 27 2024

Erfaringer 2024: klar for et enda mer bevisst liv

Det siste året ble på ingen måte som planlagt. Noe skremte meg skikkelig. Nok til å få et enda mer aktivt forhold til endringene jeg ønsker. Sårbar helse Snart senker...
En mann stamper i snø og drar på en pulk
des 11 2024

Den store utfordringen

«Hittil har dette vært ganske enkelt. Utfordringen kommer fra vi går ut av døra og må legge opp vårt eget løp.» Tilbakemeldingen min i evalueringen av oppholdet fikk...
Et stativ med fuglekasser på en gressplen. I bakgrunnen en bygning.
nov 06 2024

Learning to fly (again)

Snart er jeg halvveis i oppholdet på Lovisenberg. Målsettingen var å bli trygg på kroppen igjen. Og jeg er på god vei. I sommer var jeg svært usikker. Jeg tok ikke...
En mann står i et rom ved siden av en rullestol, en koffert og to hjul . Han har en sekk på ryggen. I bakgrunnen er det biljardbord
okt 24 2024

Klar for rehabilitering

Så er jeg endelig her. Godt installert på Lovisenberg Rehabilitering. Nå venter fire uker med avklaringer, testing og trening for å forstå min nye situasjon som...