Assistansebehov på reise

Flyreiser er spennende greier. Med proteser kan det bli enda mer spennende. Kontroll ved sikkerhetskontroller er garantert, noe som kan føre til økt tidsforbruk.

Det er sjelden jeg har bedt om assistanse på flyplasser. Mye på grunn av erfaring fra et par tidligere opplevelser. Det er absolutt best å klare seg på egen hånd om det er mulig. Men på et par ferieturer det siste året valgte jeg å oppgi et assistansebehov. Den eneste grunnen var at vi skulle mellomlande og det var kort tid i transfer.

I fjor dro vi til Sri Lanka. På tur ned skulle vi mellomlande i Doha og hadde 45 minutter på oss til å rekke neste fly. Doha er en stor flyplass og jeg hadde ikke vært der før. Hverken jeg eller Tatjana hadde lyst på et uventet opphold der heller. Vi fant derfor ut at her kunne vi dra handicapkortet. Det ble en positiv opplevelse, selv om den var også litt nervepirrende. Da vi landet i Doha ble vi bedt om å vente i flyet. Det varte og rakk. Tatjana begynte å bli rimelig nervøs og spurte betjeningen som forsikret at det kom til å gå bra. Da vi endelig kom i gang var det under en halv time igjen. Fra der gikk alt på skinner. Vi ble fraktet til terminalen i en bil, flyttet over i en golfbil, geleidet rett gjennom sikkerhetskontrollen der jeg gikk på egen hånd og rett inn på flyet. En imponerende og profesjonell logistikk.

For to uker siden dro vi til Malta. Igjen hadde vi en kort transfer, denne gangen i Frankfurt. Vi var like usikre på hvor langt det var å gå på flyplassen og dro nok et handicapkort. På Gardermoen ble vi spurt om jeg trengte assistanse der, men det avslo jeg for vi hadde god tid.

Da vi landet i Frankfurt var vi på en “remote gate”. Det betyr trapp ned og ut etterfulgt av en buss til terminalen. Jeg er ikke kjempeglad i de trappene siden de kan være litt glatte. Ingen falt denne gangen heller.  

Bussen kjørte til terminalen og der stod en ung mann og ventet – med en rullestol. Og ikke en rullestol som jeg skulle trille selv. Derfor ble jeg plassert og dyttet bortover. Skikkelig passiviserende og føltes egentlig nedverdigende. Spesielt fordi jeg faktisk kunne gått like fort selv. Men i ren høflighet aksepterte jeg forholdene. Vi rakk flyet med god margin. Det viste seg også at vi ikke var langt unna  gaten vi skulle til.

På returen hadde vi enda dårligere tid. Malta flyplass er ikke stor, så jeg sa det gikk greit å gå der. Likevel fikk vi gratis inngang til loungen av Lufthansa. Det var en god opplevelse. I Mûnchen, hvor jeg skulle ha assistanse, dukket ingen opp. Etterhvert så jeg en golfbil, men den var full. Så vi travet avgårde på egen hånd. Denne gangen måtte vi over til en ny terminal. Stressfaktoren økte noe siden vi fortsatt var usikre på avstanden til gaten. Vi hadde da cirka 30 minutter (til boarding fant jeg ut etter å ha lest billetten nøye.), noe vi rakk med glans. På Gardermoen sto det fire hjelpere med rullestoler utenfor flyåpningen. Da hadde jeg fått nok hjelp og gikk bare rett forbi.

Det kan være veldig nyttig med hjelp, men helst på egne premisser. Ofte føler jeg at slik       bistand blir oppfattet binært. Enten skal du løftes fram eller så er det ikke noe. Det kan godt hende mellomløsningene finnes. Dessverre er ikke de synlige ved bestilling. Da velger jeg fort ingenting…