This is it! Telleren går oppover i decennier. Jeg har forlatt et stadium og er vel teoretisk sett middelaldrende. Skuffende nok har ikke panikken slått over meg ennå.
Jeg har egentlig ikke tenkt over dette så mye i forkant. Men Facebook har en stor tendens til å minne på merkedager. Og siden jeg ikke har skjult fødselsdatoen min på profilen, har jeg fått overveldende mange påminnelser i dag. Det startet allerede rett over midnatt og har bare strømmet på hele dagen. 362 meldinger på «timelinen», nærmere 20 sms og telefoner, og til og med en person som kom bort mens jeg var på butikken på Dombås! Hva skulle vi gjort uten Facebook? Nå gjenstår et problem – å greie å besvare alle. Jeg har alltid hatt ambisjon om å svare alle personlig. Nå tror jeg at jeg må kaste inn håndkle. Jeg håper alle har meg unnskyldt når jeg legger inn en generell takk på veggen. After all – we’re talking social media. Sharing our lives.
Tilbake til panikkalderen. Jeg har store forventninger til dette tiåret. Nå kan jeg sprenge enda flere grenser. Og med en glimrende legitimeringsmulighet. Jeg er tross alt i ferd med å ta igjen alt det tapte av galskap og ungdom som ikke er rukket i forkant. Nå kommer tiåret med motorsykler, bungeejumping, fallskjermhopping og dykking. Feriene blir mer eventyrlige og eksotiske og treningsmengden må øke enda mer for at speedoen skal passe. Jeg er glad jeg er min egen sjef, hvis ikke tror jeg at jeg måtte søkt permisjon for å gjennomføre min revitalisering. Her skal det rockes!
Etter å ha sittet ned i noen minutter, så innser jeg nok like fort at panikken kanskje kan drøyes noe. Hva er egentlig forspilt? Jeg finner nok en god del som ikke er gjennomført etter normalen. Eller der kommer også spørsmålet om normalitet inn. Vi foretar alle valg og vi kan selv styre veldig mye av livet vårt. Jeg har ikke kjørt motorsykkel (det vil si jeg kjørte moped før jeg fikk lappen), ikke hoppet ut over noen bro med en strikk knyttet til beina eller ut i fra et fly med en sekk på ryggen. Og dykking med luftflaske har jeg kun testet i et to meter dypt basseng. Men jeg har også valgt det bort bevisst. Motorsykkel er nok mest på grunn av manglende interesse. Men med strikkhoppingen og fallskjermhopping er nok en iboende respekt for høyder en begrensende faktor. I tillegg har jeg sett for meg scenariet med strikkhopping der Geir Arne forsvinner ned i dypet mens protesene kommer opp igjen med strikken. Når det forblir i fantasien er det også et komisk bilde.
Derimot har jeg hatt mange andre opplevelser som er minneverdige og har også lært meg å bli mer bevisst på alt som jeg har oppnådd i stedet for å strebe etter de fristelsene som gjenstår. Det er kanskje min viktigste erfaring i gjennom det forrige tiåret. Vi lever akkurat der vi er nå og kan ikke få mer ut av det enn hvor vi styrer oss selv. Det gir uante muligheter og kan samtidig være vår største begrensning
Jeg har utrolig mange uprøvde utfordringer og eventyr forestående. Et av eventyrene er å samle alle store og små erfaringer i mitt neste tiår i livet. Det kommer ikke til å stå stille. Heldigvis er det meste usikkert, for da har jeg også muligheten til å tilføre det meste. Nå gleder jeg meg, og håper det kan glede mange av dere andre og. Om ikke annet, så på Facebook. Det kan faktisk være litt opp til dere selv. Takk for alle hilsener og gled dere til livet framover!
