Utsikt fra en hundeslede

«Hva tror du, Geir Arne? Vil du kjøre selv, eller sitte på?» Spørsmålet hadde bare ett mulig svar i mitt hode – helt uavhengig av hva som ville vært fornuftig. Jeg var ikke på hundekjøring for å være passasjer. Men siden spørsmålet var både ærlig og med serviceinnstilling som grunnlag, svarte jeg med samme tone. «Jeg prøver, så ser vi om det går bra!» Terje Dahlen i Dahlen Husky hadde ingen annen intensjon enn å gjøre min opplevelse god og spurte slik sett med rette.

Jeg fikk en snill firerbande med hunder. En av de to i tet, Lilly, var veldig engstelig da jeg kom til hundehuset for å hente henne. Hun gjemte seg bak huset og nektet å komme fram. Men da jeg etter hvert fikk løsnet henne fra lenken, var hun den mest kosete av alle. Hun la seg rett i armene mine.

Søte hvalper

Greit å være en liten hund

Tatjana og Ronja (9 år) fikk også hvert sitt spann og oppgaven med å hente sine egne hunder. De fleste samarbeidet godt og vi kom relativt raskt i gang. «Mora mi står i vegen og stopper trafikken. Vi krysser ned mot elva, under ei bru og så opp mot fjellet,» forklarte Terje. Og da bar det av sted.

Allerede over vegen fikk jeg en liten utfordring og hang litt på skoa etter sleden til underholdning for fru Dahlen, men jeg kom meg greit over. Det var fint å starte på flatmark for å bli vant til forholdene. Og alt gikk nesten strålende – helt til vi skulle på is under brua. Da skrenset kjelken min og jeg braste ut i snøen og lå pent på magen. Men ingen skade skjedd på noe(n).

Oppover bakken fikk jeg litt ekstra motor. Han het betegnende nok Diesel. Vet ikke om han syntes det var kjempemoro å bli spent fra et åttespann med en sprek og slank hundekjører og satt som femte hund foran sleden til en like tung stuttbeint kar bak. Diesel skjulte imidlertid skuffelsen godt og gikk til verks med Lilly, Shakira, Vidda og Elvis foran meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å stå rolig bak der hele veien heller. De jobbet som helter og når de så bakover i kneikene med «skal ikke du hjelpe til litt» blikket, måtte jeg bare hoppe av meiene og dytte på. Motivasjonen hos hundene steg markant.

Godt med litt varm saft servert av Terje Dahlen

Vi fikk en fin kaffepause ved ei jaktbu før vi beveget oss mot gården igjen. Pausen hadde selvsagt den obligatoriske tursjokoladen inkludert. Energien kom godt med nedover og, for her måtte det bremses om jeg skulle holde kontroll over sleden. Men jeg traff ingen trær og holdt sporet nedover. Litt bedre enn Tatjana som fikk filmet tidenes tryning i close-up med GoPro kameraet.

Obligatorisk med Fruktnøtt på tur. Det er min tursjokolade!

Stuttbeint hundekjøring kvalifiserer absolutt som en stuttbeintur. Jeg kjente det i kroppen to dager etterpå. Det krever litt innsats å kjøre, men så moro da gitt!!