Det er ikke lengden som er viktig, det er gleden ved turen. Turen til Grønbakktjønne på Dovre er en flott og enkel familieopplevelse. Særlig hvis du tar med litt tilbehør.

Jeg slenger meg i broren min sin bil mellom to barnesetet i baksetet. Da har vi samlet de stuttbeinte bak og så får Kjell Kristian (min bror og far til mitt bakseteselskap) og mamma sitte foran. Jeg har mest underholdning på tur opp i fjellet.

Enkelt å krysse med god tilrettelegging

Vi kjører opp mot Grimsdalen, men tar av mot Helleberget og Haverdalen ved bommen. Den koster 40 kroner. Fra der er det ikke mer enn 3 kilometer til avkjøringen til Grønbakktjønne. Vi prøver å kjøre litt innover, men gir det opp fort. Bilen er litt for lav. Men vi har da ikke vondt av å gå litt. Sindre på 4 år er ivrig på å komme i gang. Ane på ett slår seg godt til ro i bæremeis. Allerede etter noen få meter finner Sindre og mamma en stein som Sindre vil ha med videre. Jeg tenker at dette kan bli en tung tur om vi skal frakte med oss hele fjellheimen, men bekymringen er unødvendig. Andre interesser dukker fort opp og da blir samlergleden glemt.

Stuttbeintur for alle

Vann er moro for store og små. Vi går over en liten bro på vegen mot tjønnet som er målet. Jeg har optimistisk nok kjøpt fiskekort og tenker å prøve å skaffe lunch. Vi har til og med tatt med primus og smør. Riktignok har Kjell Kristian også laget noe pannekakerøre som reserve. Tilliten til fiskekunnskapene mine er ikke overveldende.

Været er strålende! Myggen er helt enig med oss i det, så vi finner en leirplass der det er litt trekk i lufta for å skremme bort noen insekter. Sindre blir med pappaen sin i en retning mot vannet mens jeg går litt lenger bort. Fisken er på fluejakt. Den vaker flere ganger og optimismen brer seg. Men den lar seg ikke lure. Slukøret kommer fiskerne til lunch og plan B med pannekaker blir iverksatt. Lunchpausen inneholder også bleieskift på Ane og Sirkus Sindre med hopp, sprett og noen saltoer.

Dårlig med fisk, men moro lell

Etter en koselig rast forsøker jeg og Sindre lykken igjen. Men fortsatt trives fisken best i vann og lar seg ikke lokke opp til oss. Sindre bestemmer seg da for å kjenne på badevannet. Det må jo være en grunn til at fisken ikke vil opp. Etter vår komforttemperatur, er badevannet ikke grunnen. Da går vi lei og pakker sammen. Onkel Geir Arne må dra innom Samvirkelaget for å få tak i dagens fangst…