Det er ganske regntungt. Skyene letter noe, men føret er rimelig glatt i bakkene. Vi har kommet ned Sunndalen og ble inspirert av veilederen på Nasjonalparksenteret om å ta en tur opp til Vangshaugen og Åmotan. Vi bommer på avkjøringen til Åmotan første gang. Skiltingen er litt skjult. Så vi kjører opp i tåkehavet og ser svært lite av oppstigningen mot fjellet. Men resultatet blir en veldig koselig kafferast på Vangshaugen turisthytte. Stedet har særpreg!

Geir Arne forsvinner nesten i gresset

Returen ned gir litt mer utsyn. Og vi finner ut hvor vi skal. Bilen parkeres og vi starter nedstigningen mot fossene. I starten følger vi et jorde. Med stutte bein vokser gress og brennesle omtrent til skuldrene. Konsentrasjonen går mye mot å unngå å bli brent. Etter hvert går vi inn i mer skog. Det er fortsatt frodig vegetasjon. Likevel er det mer åpent.

Den største utfordringen er å holde seg på beina. Heldigvis er armene lange og fungerer som god støtte. Men lett tilgjengelig for alle er ikke denne stien. Det er imidlertid ikke mye mer å gjøre med det enn eventuelt å sette opp et gelender, tau eller kjetting som støtte. Terrenget er jo naturlig bratt her.

Sleipt underlag nedover stien

Etter en stund sklir vi ned mot en åpning og en foss er tydelig. Det kommer tre elver ned mot dette området. Det er mye vakker vegetasjon her. Tatjana ser en annen sti som går opp langs elva et stykke. Vi må jo bare utforske den og! Selv om vi ikke har kart med ned, så stoler vi såpass på retningssansen. Naturlig nok er det tett underskog så nære elva. Jeg hekter protesene et par ganger, men holder meg på beina. Så får vi en liten utfordring. Det er en nedstigning med et tau som støtte. Ikke langt, men ganske glatt. «Vi kan da ikke snu nå,» sier vi nesten i kor. Begge kommer ned uten problemer.

Balansekunst foran fossen

Noen meter lenger borte deler stien seg. En går veldig bratt opp langs elvekanten og den andre krysser elva over en enkel hengebro. Vi velger å krysse først. Nå begynner magen å signalisere middagstid. Når vi ikke ser noen umiddelbar ny kryssing tilbake mot riktig side av elven (der bilen står), så går vi samme bro en gang til og starter klatringen opp. Her er det bratt! Men stien er ganske god og der er delvis sikret med kjetting. Dessuten er jeg god i «sjimpansegange» med henda godt plantet i bakken.

 

Turen var bratt, litt glatt og vi ble våte på føttene uten å vade. Det kjenner for øvrig kun Tatjana…