Rise and shine! Tatjana skal tidlig på jobb på Otta og tar bussen klokken halv åtte. Jeg bestemte meg i går for at jeg skulle følge henne til bussen. Da ligger ikke jeg og drar meg i evigheter heller.

Etter jeg har sluppet henne av så ser jeg etter mulige turmål. Planen er å ta en tur innom Stein på Furuhaugli i dag, så turen bør gå i de traktene. Jeg kikker over kartet og finner ut at området rundt Vålåsjø kan være greit. Kanskje til og med på nordsiden. Der har jeg knapt nok vært før.

På tur oppover kjører jeg som en skikkelig søndagskjører. Øynene flakker over terrenget for å lete etter dyreliv. Plutselig ser jeg en skygge på høyre side. Jeg bremser opp og rygger. Der er det en elg ung elg i veikanten. Den er ikke overbegeistret over min trafikale manøver og velger å løpe inn i skogen. «… og kameraet ligger i bagasjerommet» mumler jeg, noe irritert over meg selv. Jeg kjører til nærmeste rasteplass og henter det fram. Men det ble siste observasjon på vegen.

Ved Dovregubbens Hall bestemmer jeg meg. Det blir Vålåsjøhø i dag. Jeg kjører under jernbanen og mot Liesetra. Der parkerer jeg og fortsetter bortover vegen et stykke. Jeg finner ikke noen god sti før jeg ser en som går på skrå oppover. I enden av den finner jeg en hytte. «Vel jeg skal mot toppen, så da kan jeg vel klatre litt.» Det er en liten flate før det går ganske bratt opp. Den lille flaten har samlet litt vann, men jeg blir ikke så kald på tærne. Så jeg trasker over og begynner på stigningen. Det blir ganske mye apegange med håndstøtte oppover. I partier er det lav vegetasjon, men noen stykker er dekket av ganske høyt kjerr. Det går ikke fort. Mitt håp er å gå på noen stier oppover. Jeg finner en, men den går bare langs med dalsiden. Så jeg fortsetter rett opp litt til.

Den første timen er været ganske bra. Det er cirka ti grader og overskyet. Så kommer en grå vegg mot meg. Den viker ikke unna. Regnet strømmer ned. Det fører også til at underlaget blir vesentlig glattere. «Her kommer jeg til å bruke hele dagen om jeg skal nå toppen,» tenker jeg litt frustrert. «Og det har jeg ikke tid til». Da er det bare en ting å gjøre – snu ned igjen. Jeg sklir litt ned på skoa og delvis rumpa. Kommer meg opp igjen og går litt i sikk-sakk nedover. Nå peiler jeg meg mot det jeg tror er i nærheten av bilen. Jeg ser først og fremst etter bekken jeg krysset rett ved parkeringen. Den finner jeg og går ned langs bredde. Det vil si, bredden er betydelig utvidet med alternative løp. Det er mye vann i fjellet. Men greit å følge retningen.

Nede i skogen finner jeg en hytte. Og ved den går en traktorsti. Jeg følger den og ser snart stien jeg fulgte langs jernbanelinja. Samtidig ser jeg også bilen. Jeg bommet på bilen med cirka 20 meter. Det kan aksepteres. Samtidig slutter det å regne.

Jeg lærte meg et par ting ved denne turen. Vær litt mer nøye med å sjekke kartet og ha god tid når du går litt på måfå. Det krever som regel mer tid enn forventet. Men selv om jeg ikke nådde toppen, fikk jeg sett Vålåsjøen fra «den andre siden» for første gang, så det var verdt forsøket. Og jeg skal nok komme meg opp senere.

Denne turen blir ikke registrert på Lommekjent, siden den ikke ble fullført denne gangen.