Klokken er 8 på lørdag morgen. Tre fullpakkede biler svinger inn foran hovedinngangen til militærbasen på Jørstadmoen. I bilene er det fordelt fem personer. Jeg har med meg Tatjana. Faren min, Jan, har Tor Olav med i sin bil. Tor Olav var også med på Rondaneturen i fjor sommer. Og i den siste bilen sitter Jon Ivar. Jeg og Jon Ivar skal pigge over fjellet til Beitostølen og de to andre gutta skal dra en pulk hver. Tatjana har fått fotobagen og skal dokumentere turen vår med bilder. Nå skal vi bare innom å hente noen soldater som skal være med oss til starten på Synstgardseter. De skal kjøre bilene våre til mål på Beitostølen.
Vi har god tid i forhold til planlagt tid når vi kommer til start. Klokka er bare litt over ni. Det er ganske sur vind, og soldatene spør om de kan hjelpe oss med noe. Det er litt kaldt å se på at vi drar ut pulkene og rigger.
Etappen starter i jevnt tempo. Været letner ganske fort, og sola titter fram. Løypene er gode, og Åsnesskiene glir bra i sporet. Foreløpig blir de ikke utfordret mye med slike trikkeskinner.
Vi tar en liten rast ved Ongsjøsetran. Det blåser litt kaldt, så vi prøver å sette oss på et litt lavt punkt. Pappa tar dette tydeligvis veldig seriøst og tråkker godt i gjennom snøen. Jeg håper vi slipper å pigge mye utenfor sporet, for snøen bærer ikke mye. Med kraftige stavtak synker vi fort 60 centimeter ned. Etter vi har fått satt oss, forteller Jon Ivar at han sliter med magen og er noe uvel. «Da skal du få pigge etter meg i tilfelle det skjer noe,» svarer jeg spøkefullt. Innerst inne tenker jeg litt bekymringsfullt på hva vi må gjøre om han blir dårligere.
Vinden er litt sur, så vi velger å komme oss videre ganske snart. Når vi er i bevegelse, er det ikke noe problem med litt trekk i lufta. Pappa og vår siste funkisdeltaker, hunden Milla som går på tre bein, tar tidlig ledelsen og har litt problemer med å følge vårt rolige tempo. De inntar omtrent samme rolle som i fjor i Rondane – speidere. Resten av gruppa er noenlunde i flokk.
Litt før Leppe ble krysser vi en motorvei – for reinsdyr. Tråkket er tjue meter breit og godt synlig. Det er utrolig hvordan kløvene bærer på snøen. Når jeg forsøker ved siden av, går stavene kjapt gjennom det tynne skarelaget. Synd vi ikke så dem, det virker som det ikke er lenge siden de passerte. Langs vår «motorvei» kom det noen hundesleder og en skuter med tomme gassbeholdere fra Storkvelvbu.
Mat er viktig. Og som seriøse turgåere tar vi selvsagt hensyn til det. Vi finner nok en rasteplass ved Leppe. Her er det lunt ved et naust. «Kaffe?», kommer det direkte fra Tor Olav. Primusen graves fram fra pulken. «Denna løysinge frå Fjellpulken æ genial!» utbryter han når han finner utstyret. «Jælma leittvint å finne utstyret!». Pulkene har toppåpning som strammes av snorer og et par reimer. Veldig praktisk og oversiktlig. Sekkene sitter også godt på ryggen – også for oss piggerne. Jeg tar en kikk på kartet. «Nå er det bare fire kilometer igjen i dag. Vi rekker det med glans!»
Klokken halv fire er vi framme. Avslutningen av etappen går i jevn stigning. Jon Ivar kjenner etappen godt i kroppen på slutten, særlig på grunn av mageproblemene. Pappa har gått i forkant og allerede fått fyr i ovnen. Kjekt å ha en erfaren fjellmann med tempo i beina i gruppa. Det er ikke helt varmt ennå, men godt lunkent. Vi starter snøsmelting umiddelbart. Vannrasjonen for dagen er nesten brukt opp, og vi må få oss middag. Det blir kebabgryte, storviltgryte og kylling i karri – alt fra Real Turmat. Og selvsagt kaffe. Klokken seks kommer det to stykker til. Det er fire senger i den åpne delen av hytta. Men vi fikk også låne nøkkelen til den andre delen av Gausdal Fjellstyre. Vi lar paret få bruke den avstengte delen etter en hyggelig prat. De faller fort til ro. Det er usikkert om det er på grunn av alle løse kommentarer fra kaffebordet vårt på kvelden.
Fakta: Riddere til Stølen er et turprosjekt som vil hedre Ridderrennet som arrangement og filosofi. Erling Stordahl sin visjon var å «gjøre det umulige mulig» og dette gjør vi med en tur fra Gausdal til Beitostølen på langrennspiggekjelke. Prosjektet vil også vise at fjellet er en unik rekreasjonsarena med mestringsutfordringer for alle. Og det er mulig å komme seg ut og nyte disse flotte fjellområdene i og rundt Langsua Nasjonalpark for alle. Riddere til Stølen er støttet av Fjellpulken, Oppland fylkeskommune, Gausdal kommune, Gausdal Fjellstyre og Jan Ove Bredesen.
