Nå har det gått en halv uke siden jeg passerte målstreken på Birkebeinerstadion. Jeg har blitt en halv Birkebeiner. Målet mitt ble nådd siden jeg fullførte på under de tre timene jeg satte som min personlige makstid. Og jeg har fått et overveldende antall lykkeønskninger og gratulasjoner. Selv sitter jeg med en følelse av ikke å ha «vunnet».

Rammen rundt rennet er veldig bra. Det var greit å få parkert ved start og hyggelige mennesker over alt. Jeg synes det er litt underlig at vi som pigger blir henvist til aller siste pulje, for vi er kanskje mer avhengige av brukbare spor enn noen andre. Samtidig synes jeg det er litt fornøyelig at vi settes i den puljen som starter sist, når sperretiden er et fast klokkeslett. Hyggelig å få tilliten til at vi skal være blant de raskeste!

Søndag var vi to langrennspiggere. Min motstander, Karl Henrik Seemann, er en godt voksen kar som jeg husker fra min spede ungdom i ispigging og pulk utfor. Det er omtrent tjue år siden sist jeg møtte han. Jeg tok det rolig i starten, for jeg var litt usikker på hvordan trafikken rundt meg ble i en fellesstart. Det gikk overraskende bra ut stadion og jeg startet å skifte spor for å komme meg rundt andre deltakere.

Ganske snart merket jeg at det gled dårlig og det lugget mye i sporet. I tillegg var det litt ekstra lyd. «Kan jeg ha smurt så feil?», var første tanke. Merkelig med tanke på at jeg kun hadde glider under. Det tok ikke mange hundre meter før jeg forstod hva som var problemet: Kjelken vi har laget har en sporbredde som vi har fått opplyst via kontakter. Denne har stemt veldig bra med løypene jeg har brukt før søndag. Men løypene som var kjørt opp på Sjusjøen var smalere. Skiene skrapet mot ytterkanten av sporene og fungerte som bremser! Hvert stavtak hadde mye motstand. «Det var ikke meningen å ha styrketrening i tillegg», sa jeg til meg selv. Etter to kilometer med håndbrekket på, bestemte jeg meg for å kjøre mellom sporene. Det gikk noe raskere selv om jeg måtte korrigere retning en del.

Siden jeg ble såpass opptatt av å tenke løsninger på å takle sporbredden, så glemte jeg å drikke av Camelbacken jeg hadde puttet i sekken. Den inneholdt cirka 1,5 liter vann som jeg hadde planer om å tømme på turen. Derfor veide sekken over 5 kilo. Men slangen frøs i løpet av tiden jeg plundret med skisporet, så da fikk jeg beholde den ekstra vekten og ble tvunget til å stoppe på alle matstasjoner. En litt frustrert Geir Arne svarte derfor et konsist «nei!», da matstasjonsverten spurte meg vennlig: «Går det bra?». Men jeg fant ut selv at det nyttet ikke å syte mer over spor som ikke ble noe bredere over at jeg var mindre fornøyd. Så jeg valgte heller å nyte sola og veksle mellom å pigge mellom spor, en ski i et spor, og gå i spor der det var eneste mulighet (travers). Ved andre matstasjon hadde humøret steget betraktelig. Jeg hadde brukt 1:40 da jeg kom til Sjusjøen igjen.

Nå var den morsomste delen igjen. Min store motivasjon for å pigge oppoverbakker er gleden av å kaste seg utfor igjen og se hvor fort det kan gå. Da jeg bikket kanten og startet utforkjøringen kjente jeg at det gled bedre i sporene igjen. Målet var å ta igjen noe av «det tapte» ned bakken. Det gikk bra en stund, så ble jeg litt uoppmerksom i en sving hvor mange hadde ploget ned før meg. Skiene skled ut, jeg forsøkte å rette opp og bremset ned. Dessverre så lente jeg meg litt feil og veltet på siden. Jeg kom ganske fort opp og konstaterte at jeg fortsatt satt fast i kjelken. Ferden fortsatte nedover og nå begynte det å gå radig. Jeg passerte en del og klarte å få bedre styring på kjelken der sporene var ødelagt. Glien var mye bedre og jeg frydet meg over å få litt fart på kjelken. I svingen der løypa møter konkurranseløypa, kjørte jeg forbi en dame og tenkte at nå må jeg få litt avstand. Det er en ny sving lit lenger ned. Den regnet jeg med var ganske polert for spor. Da risikerer jeg å skli ut noe. Jeg kom inn i svingen i nærmere 40 kilometer i timen og fikk plassert kjelken fint – trodde jeg. Men plutselig tverrstilte den seg og jeg rullet rundt en runde ned før jeg stoppet. Denne gangen hadde jeg slått meg ut av stroppene på kjelken og brukte fem minutter på å montere meg igjen. Heldigvis var både jeg, ski, staver og kjelke like intakt, så jeg kunne kaste meg videre utfor ned mot Sagmyra. På den matstasjonen tok jeg drikke i fart og fortsatte nedover.

Nedoverbakkene ga noe hvile, men jeg kjente at jeg hadde hatt skitur som er lengre enn normalt. Kubrua ble ikke forsert med fantastisk stil, men jeg kom over uten stopp og fortsatte i jevnt tempo opp Kubruveita. Det var ikke like mye kraft i armene, så jeg brukte en rygg oppe i bakken som motivasjon. «Den der skal jeg ta igjen». Han ble passert mot toppen av bakken. Motivasjonen økte noe mer og inne på stadion fikk jeg opp frekvensen igjen og mobiliserte til en liten spurt. Målet var nådd på tiden 2:43:06. Akseptabelt, men ikke et optimalt løp. Likevel var det en uvurderlig test før vi skal pigge fra Gausdal til Beitostølen etter påske, og jeg fikk testet styrken i kjelken da jeg falt. Så totalt sett var min debut i Halvbirken en suksess og jeg tror nok det er sannsynlig at jeg gjør dette igjen. Neste gang vil jeg prøve å dra med meg flere piggere og. Dette er en fin utfordring!