“Kæinn je få sætta mei hær å tala litt ve dekk?” Dette var foranledningen til et av høydepunktene for årets tur med Ingen Grenser gjengen. Foran oss stod en ung fisker fra Gjøvik som antageligvis hadde fisket mer i flaska de foregående timene enn i Storfjorden. Men på tross av manglende fangst, hadde han et fantastisk humør og historier som virkelig fikk fart i lattermusklene våre. Og utenom noen få kommentarer, slapp vi å bidra til underholdningen. Ordene rant ut som en foss! Det mest imponerende med gutten, var likevel at han var i full vigør med fisking dagen etter. 

velkomst i valdres

De positive overraskelsene startet tidlig på turen. Allerede på oppmøteplassen ved Folkemuseet stod Kjell klar med første hyggelige møte. To tenåringer stod der sammen med han. Vi lurte på hvem Kjell hadde med seg i år. Men guttene var innfødte valdriser og var der for å invitere oss på jordbær og fløte samme kveld. Hele familien deres i tre generasjoner dukket opp ved teltplassen vår samme kveld. Gjestfriheten var overveldende.

Samme kveld kom Ragnhild padlende fra stølen sin. Hun jobber på Sunnaas og noen av oss kjenner henne fra der. Denne helga var hun i hjembygda og tok seg en tur innom oss. Vi ble invitert til stølen dagen etter for håndmelking av kyr og med kvikaku som belønning. Riktignok fikk vi belønningen først… Uansett en skikkelig kulturopplevelse!

Deltakelsen på årets tur ble noe delt. Noen hadde bare anledning til å delta i helga og Suzanna kunne ikke komme før søndag. Vi valgte derfor å dele turen i et par bolker. Det vil si, Kjell skal igjen ha æren for turopplegget. Etter første natt i lavvoen, unte vi oss en natt på Nøsen Fjellhotell. Som hjemmesiden deres sier; et hotell i særklasse. Vertskapet var imøtekommende og delaktige – og da

Melking for hånd

mener jeg ikke i Basil Fawlty stil. De fulgte opp til og med etter vi avsluttet oppholdet. Søndag kveld stilte nemlig eieren opp på teltplassen med hundespann (en ATV trukket av hunder) og tilbød oss en rundtur.

Per Christian og Tare måtte tilbake til jobb etter den første helga og ble erstattet av Suzanna, Joakim (sønnen til Kjell) og kameraten hans Tom for den store padleturen. Vi hadde som mål å nå Langetangen på Helin med en overnatting i mellom. Fire kanoer ble satt på Storfjorden midt på dagen. Jeg og Ingrid i første kano, Kine (Grethes datter) sammen med Suzanna, Kjell og Grethe skravlet i veg og til slutt kom Joakim og Tom i en lånt kano fra Brennabu. Vi padlet i rolig tempo mot Buaråni der vi hadde satt en bil. Elva mellom Movatn og Storfjorden strekker seg en knapp kilometer og kan ikke forseres i båt. Så vi valgte den bedagelige løsningen med å frakte oss med bil i stedet for å dra og bære. Vi fortsatte over Movatn og fant en leirplass ved nordenden av vannet. Kine virket ikke i form da vi gikk i land. Hun forsøkte å hvile, men etter hvert kom beslutningen om at hun måtte sendes hjem. Joakim, Tom og Suzanna fulgte Grethe og Kine over Movatn og hjalp dem til Nøsen. Vi som var igjen passet bålet for å gi de tre tilbakevendende et fyrtårn å sikte seg på. Det ble sent – de kom ikke tilbake før nærmere klokken ett om natten.

Neste formiddag fortsatte vi mot Helin. De to overgangene på tur opp var korte og greie å forsere. Først kom vi til en liten demning der vi kunne løfte kano med bagasje over. Den andre demningen til Helin krevde litt mer bæring, men ikke mer enn hundre meter. Denne forserte vi etter en god lunch ved munningen på Strøosen.

Leiren ble etablert i femtiden midt på Langetangen og vi rigget oss til ved stranden på nordsiden for å nyte kveldssola. Men da det begynte å regne, var det bare jeg og Suzanna som holdt stand ute.  Det var heldig for de andre som ikke tålte vann at bygen bare varte i noen minutter. Kvelden ble god og lang – for noen varte den visst til nærmere klokken to på natten.

Morgen ved Helin

Onsdag var jeg faktisk først oppe. Erfaringsmessig fra Ingen Grenser var det svært vanskelig å slå Kjell i å stå opp først. Men denne dagen tok det usedvanlig lang tid før han kikket ut av teltåpningen og tuslet ned for å ta sitt daglige morgenbad. Vi satte i gang kaffen og ventet på at det skulle bli liv i flere. Og vi ventet… De første vi så, var noen kyr som tydeligvis hadde tradisjon i å besøke stedet. Da de kom inn mot leiren etter frokost virket det som vi antageligvis hadde campet rett på deres faste tråkk. Dette markerte de tydelig ved å stille seg rett foran lavvoen vår og vente på at den skulle flytte seg. Etter heftig overtalelse fra Ingrid valgte de til slutt en alternativ rute. Vi pakket likevel ned lavvoene og padlet nedover mot Nøsen igjen.

På Movatn ble vi møtt av det dårligste været på turen. Det regnet og blåste i kast. Så vi bestemte oss for å kjøre kanoene helt til leirplassen ved Nøsen i stedet for å padle Storfjorden. Det ga oss en lengre kveld i leiren som vi brukte til et besøk på Nøsen Fjellhotell før vår kjære tidligere omtalte Kristian fra Gjøvik dukket opp. Det sikret kveldens underholdning.

“Er det dusj der?”, strålte Ingrid opp på torsdag da Kjell fortalte om hytta til sine svigerforeldre. Vi ble invitert dit siste natten. Da vi kom fram fikk vi nok et eksempel på den herlige gjestfriheten vi ble møtt med på turen. Familien til Kjell hadde riktig nok dratt, men de hadde ordnet med rømmegrøt og rakfisk som vi kunne kose oss med på hytta den kvelden. Suzanna Sovehjerte klarte dessuten fint å sovne på sofaen før vi andre la oss. Vi så for øvrig ingen grunn til å vekke henne. Hun hadde nok kommet seg i seng selv, for sofaen var tom fredag morgen.

Vi fant nok en perle. I fjor var det Hardangervidda, i år fikk vi flotte opplevelser og overraskende bra vær i Valdres. Neste år tenker vi mot nye områder. I mellomtiden koser vi oss med minnene fra Vestre Slidre 2011.