rolig elv i sverige Geir Arne

elv, padling, geir arne

Det hender at hviledager får litt bieffekt. For meg var det helt klart slik det føltes etter at vi fikk en ekstra fridag på grunn av mye vind. Det var tungt å holde motivasjonen hele dagen når vi begynte å gå igjen. Men når det er sagt, så fullførte vi dagene på asfalt med glans! Riktignok så det ut som Grethe og Siv var uvenner da de gikk i hver sin grøft. Grunnen var bare at de fikk mindre smerter av å gå i grøfta med protesebeinet enn å gå på asfalten. Aleksander slet også hardt med avstanden, men bet tennene kraftig sammen og fullførte distansen på en heroisk måte.

Selv merket jeg mer og mer at jeg faktisk hadde gått ned i vekt. Beina datt lettere av! Så det krevde litt protesereparasjoner og forsøk på å polstre hylsene. Slik er det når beina skal henge i vakuum…

Vel framme i Ritsem fikk vi beskjed om å pakke lett. Jeg veide mye frem og tilbake, men valgte dunjakke som ekstra ytterplagg framfor fleece. I etterkant er jeg vel ikke sikker på om det var genialt. Til slutt endte vi opp med det vi følte var mest nødvendig for siste del av turen – en tur som skulle føre oss høyt over havet.

Før vi skulle fortsette vandringen, ventet 14 kilometer roing. Og denne gangen stod værgudene oss bi. Vannet var speilblankt og vi skled godt i vannet. Jeg rodde mesteparten av etappen, men Tare ønsket også å bidra. Og han fikk muligheten til å ro. Båten var ikke den mest retningsstabile, så vi rodde nok noe slalåm. Men innsatsen til Tare var upåklagelig!

Etter roetappen startet en tøff strekning. Vi måtte forsere 2 kilometer ved siden av elva Valldajåhkå, da strykene var umulig å forsere på elva. Denne kvelden fant mange deltakere en grense og vi var ganske tomme da vi la oss. Det som ble en ekstra mental utfordring, var at vi også neste dag møtte et stryk som ikke var godt nok merket på kartet. Så vi måtte i land nok en gang.

Høsten ble mer og mer merkbar. Ikke minst estetisk. Det var en fantastisk opplevelse å padle oppover elva med disse nydelige fargene rundt oss! Så jeg ble litt nedstemt av å forlate kanoene for siste gang. Padling er en av mine favorittaktiviteter.  Foran oss ventet snødekte fjelltopper. Ferden blir mer og mer strabasiøs av flere grunner…

Episoden viste at flere merket belastningen. Aleksander var en av de som hadde det skikkelig tøft og gjorde en utrolig innsats. Men det var også mange andre som bet tennene sammen. Både Siv og Grethe hadde merkbare smerter i beina. Og Frode merket godt sin store innsats på kroppen. I følge dagboken fra turen kjente jeg og en god del. Men det husker jeg ikke nå!