«Er det hytta?» Tor Olav ser lyset nok en gang. Klokka er halv elleve om kvelden og vi har hatt ønske om å se et opplyst vindu i lengre tid. Pappa har gått foran for å fyre opp. Nok en gang var det ikke noen hytte, men en refleksjon fra månen.

Vindfullt på fjellet

Vindfullt på fjellet

Dagen blir lang i motvind. Vi er i gang til avtalt tid. Tatjana kjører meg og Tor Olav opp til Nordseter hvor vi skal møte Åse og pappa. I forrige uke varslet Yr at dette blir en strålende dag. De fikk rett med sola. Dessverre så har vindstyrken økt betraktelig. Og det er ikke langt unna at det er første gang i vinter at den kommer fra nord.

Vi blir sendt av sted av jentene og journalister fra GD og NRK. Den første bakken er ganske bratt, men det er ikke nødvendig med ekstra feste. Fokksnøen fikser det helt selv. Allerede her skjønner jeg at denne dagen kan bli lang. Ikke mye gratis gli i dag.

Reinsvatnet tar tid med 15 meter i sekundet rett i fleisen. Vi velger også å gå en omveg for å unngå den bratteste bakken. Fra Pellestova får vi mer fart på skiene og etter hvert tar vi lunsjpausen ved Hornsjøvegen. Nå er klokka halv tre. Mitt estimat er nå klokken åtte på Djupslia. Hodelykten kan bli nødvendig allerede i dag.

Godt med en pause og varmt drikke

Godt med en pause og varmt drikke

Vinden løyer mye i løpet av pausen og vi fortsetter med godt mot mot Liesenden. 2God knows why» – det er egentlig bare en omveg og vi får klokket på et par unødvendige kilometer. Ikke veldig smart når vi er på etterskudd. Men vi finner tilbake til løypa og fortsetter. Snøen er like trå og vinden øker litt nok en gang. Vi tar nok en kort pause. Det frister ikke å stå rolig lenge i været nå.

Det mørkner nå vi når Keiken. Her får vi en god nedoverbakke. Endelig litt fart! En liten stund i alle fall. I bunn av bakken går det selvsagt oppover igjen. Det må jeg venne meg til på denne turen, vi skal jo stige i høydemeter totalt i løpet av disse dagene.

Plutselig ser jeg lys til høyre for oss. «Kjører de spor nå?» tenker jeg når jeg ser lyskasteren i det fjerne. Men lyset stiger og jeg innser at her kjøres ikke spor. Det er månen som kommer over horisonten. Litt skuffet, men likevel en god hjelp for oss. Vi trenger det, for nå blir det dypt og løst. Alt går enda treigere. Pappa stikker i forvegen og brøyter spor. Vi kommer baskende etter. Tor Olav er som alltid en lojal følgesvenn og holder mitt trege tempo i løssnøen. Nå mot slutten blir det mer naturlig for begge når vi blir mer slitne. Derfor ser vi stadig lyset. Til slutt finner vi skiltet ned til hytta og kan få hvilt i et ferdig oppvarmet rom av «speideren» pappa. Blir lett å sove etter 13,5 timer på ski.

Du kan se flere bilder fra turen her.

Tusen takk til Sparebank 1 Gudbrandsdal, Dovre kommuneVenabu FjellhotellSel kommuneDahlen HuskyRingebu kommuneMOT SelSmuksjøseter, Den norske Fjellskolen Rondeheim, min kjære Tatjana, Bernhard Svendsgard, Hjerkinn FjellstueFriisvegen Turistsenter, Stian Brenden, Dovre Fjellstyre og ikke minst mine turkamerater som bidro til å få gjennomført en spektakulær reise mot hva jeg oppfatter som vårt nasjonalfjell!